Fuglekunnskap:

I hunnfarget drakt er steinfink Bucanetes mongolicus og den nære slektingen trompeterfink Bucanetes githagineus svært like. De skilles enklest morfologisk på detaljer i vingetegningene og at steinfink har et litt spinklere nebb. De to artene har også ulikt lydreportoar. 

Steinfink har tidligere ikke hatt et etablert funnmønster i Europa, og den har tradisjonelt ikke blitt ansett som en aktuell art å kikke etter i Norge. Da fuglen på Åndalsnes ble funnet, og bildene ble lagt ut på Artsobservasjoner, ble muligheten for steinfink raskt foreslått. Vingetegningene synes imidlertid ikke på bildene, og fuglen ble senere samme dag bestemt til en trompeterfink ut fra lyd. Denne ørkenarten er også en svært sjelden gjest i Nord-Europa, men enkeltindivider ses år om annet. Funnet ble derfor publisert som Norges tredje trompeterfink i Fugleåret 2018. 

Historien gjorde imidlertid en ny vending da en adult steinfink ble funnet ved Venjan i Dalarna i Sverige 25.–27. oktober i år. Denne fuglen ble godt dokumentert og kunne ut fra blant annet gode bilder av vingetegningene bestemmes til steinfink. Lokaliteten for det svenske funnet ligger bare noen få mil øst for riksgrensen. Steinfinkens potensial som vagrant ble hurtig et diskusjonstema i vårt naboland, og Björn Malmhagen (leder i den svenske sjeldenhetskomiteen) kom i den forbindelse over bildene av den norske «trompeterfinken». Fuglen fra Åndalsnes i 2018 har et nærmest identisk utseende med den svenske fuglen og ble av Björn raskt bestemt til steinfink. Det er særlig proporsjonene på nebbet, samt at man på bildene kan skimte rosa fargetoner over øyet, som er avgjørende for å skille fuglen fra trompeterfink. 

I tillegg til kort avstand geografisk, var det også et godt sammenfall i datoer mellom den norske og den svenske fuglen. Interessant nok er begge fuglene adulte, noe som kan fastslås ut fra vingemyting. Det foreligger også ett tidligere funn av steinfink i Europa. Et individ ble fanget av fuglefangere på Malta 15. november 2013 (Fenech 2018). 

Etter som det ikke lenger var grunnlag for diskusjon rundt identifikasjonen av fuglen fra Åndalsnes, dreide NSKFs nye vurdering av observasjonen i hovedsak rundt kategorisering. Steinfinken hekker nærmest oss helt øst i Tyrkia og i Armenia. Utbredelsen strekker seg flekkvis østover gjennom Sentral-Asia til det nordøstlige Kina. I hekketiden foretrekker steinfinken tørre, åpne, høyereliggende biotoper, gjerne i halvørken. Nordlige bestander er kortdistansetrekkere, og de fleste kasakhstanske hekkefugler forlater landet på vinteren. I resten av utbredelsesområdet vil arten gjerne bare forflytte seg ned i lavere terreng vinterstid (Cramp & Perrins 1994). 

Vagranter har blitt funnet i flere land sør for hekkeområdene, blant annet flere steder på Den arabiske halvøy. I Kuwait ble opptil tolv fugler sett i 2009. Det er langt fra Persiagolfen til Norge, men slike funn viser i hvert fall at arten kan opptre utenfor de normale leveområdene. 

Mange arter som lever i tørre habitater, lever nomadisk og forflytter seg avhengig av tilgangen på vann og mat. Ugunstige forhold i de naturlige leveområdene kan derfor føre til forflytninger på jakt etter bedre levevilkår. Dette gjelder blant annet steinfinkens nære slektning trompeterfink. Det er trolig slike vandringer som forårsaker funn av denne arten i Nord-Europa. Steinfinkens forflytninger er dårlig kjent, da arten finnes i områder som besøkes lite av ornitologer. Det er ikke unaturlig om steinfinken kan ha tilsvarende forflytninger som andre finkefugler som finnes i samme habitat, og det kan i så fall være en årsak til de to uventede funnene i Norden. Arten virker også å være meget sjelden i fangenskap i Europa. 

Etter en samlet vurdering har NSKF konkludert med at sammenfall i omstendigheter for alle de tre europeiske funnene, et allerede etablert funnmønster utenfor normalt utbredelsesområde hos trompeterfink og tilsynelatende mangel på fugler i fangenskap gjør en spontan opptreden plausibel. Steinfinken fra Åndalsnes vil derfor bli publisert i kategori A på Norgeslisten i neste rapport fra NSKF.

Litteratur

Fenech, N. 2018. Mongolian Finch captured in Malta in November 2013. Dutch Birding 40, s. 38–40. 
Cramp, S. & Perrins, C.M. (red.) 1994. The Birds of the Western Palearctic. Vol. VIII. Crows to Finches. Oxford University Press, Oxford.