Forsiden
Du er her: Forsiden > Fuglekunnskap > Ringgåsas innlandstrekk dokumentert

Ringgåsas innlandstrekk dokumentert

Av Viggo Ree (16.06.2011)

Ringgjessene som hekker i våre arktiske områder overvintrer i England, Danmark og periodevis Nederland. Under vårtrekket forflytter fuglene seg fra Jylland og opp langs kysten av Vestlandet med kurs for Svalbard. Noen flokker tar imidlertid en tur innom Oslofjorden. Nå viser det seg at noen av disse fortsetter mot nord over Sør-Norge.

Ringgås underart hrota

Den 2.-8. juli 2005 ble det registrert en ringgås tilhørende underarten Branta bernicla hrota ved Purkøya i Tyrifjorden. Lokaliteten ligger i Hole kommune i Buskerud. Fuglen var i myting, og den siste dagen gåsa ble sett ble den fotografert og fanget for ringmerking av NOFs gruppe som overvåker vannfuglene i dette våtmarkssystemet. Det ble antatt at dette individet hadde falt ut av en overflygende ringgåsflokk under vårtrekket samme år. (Opphavsrett: Kendt Myrmo) Større bilde

Ringgås

En del av en flokk på ca. 350 ringgjess tilhørende underarten Branta bernicla hrota ved Langesundstangen i Bamble kommune i Telemark ved 07-tiden den 27. mai 2010. Langesundsfjorden er et område i Sørøst-Norge der en del ringgåsflokker kommer inn eller passerer under vårtrekket. Observasjoner herfra de siste årene har vært med på å gi oss et bedre innblikk i denne delen av artens interessante trekkmønster på denne årstiden. (Opphavsrett: Vidar Heibo) Større bilde

Ringgås

Ringgåsflokken med den satellittutstyrte hannen Fridtjof fotografert kl. 18:18 den 27. mai 2011 i det den passerte mot ØNØ over Vassholmene i Bærum kommune i Akershus. Fuglene fløy da i temmelig stor høyde over denne delen av Vestfjorden innerst i Oslofjorden. Bildet viser at det var 273 individer i flokken. Fridtjof nådde Svalbard på morgenen den 30. mai, og på kvelden den 14. juni ankom han Danske Øer på Nordøst-Grønland. (Opphavsrett: Paal Audestad) Større bilde

Ringgås

Samtidig som resultater fra det danske Brenttags-prosjektet dokumenterte ulike trekkruter for ringgås over Østlandet og de sørnorske fjelltraktene våren 2011 dukket det opp en flokk på 18 individer av arten på Fokstumyra i Dovre kommune i Oppland. Disse fuglene rastet i Nordre Harrtjern i reservatet den 2. juni og ble kort tid etter fotografert i flukt mot nord. Det var kraftig vind fra sørvest i området denne dagen. Denne trekkruten i nordlig retning er lenger øst enn de trekkrutene de tre satellittutstyrte hannene fulgte over Sør-Norge. (Opphavsrett: Sven Haugen) Større bilde

De siste tiårene har ulike gåsestudier klarlagt en god del om artenes hekkeplasser, trekkruter og overvintringsområder. Dette har vært viktig for bl.a. forvaltningen i mange land. En av våre gåsearter som har vært utilstrekkelig kjent er ringgåsa. Fuglene på Svalbard og Frans Josef Land i Nordvest-Russland representerer en felles bestand. Den russiske delen av denne bestanden omfatter relativt få par. Blant forskerne som har konsentrert seg om disse gjessene har spesielt danskene sørget for mye ny kunnskap. Det har lenge vært kjent at ringgjess fortsetter mot vest eller nordvest fra Prins Karls Forland lengst vest på Svalbard, men dokumentasjon på forbindelsen til Grønland kom først i 1997. I midten av mai dette året ble fem individer utstyrt med satellittsendere på samlingsplassene i Danmark. Resultater fra dette prosjektet viste at fugler som kort tid senere ankom Svalbard fortsatte til hekkeplasser på Nordøst-Grønland. Et tilsvarende satellittprosjekt ble gjennomført i 2001. Det betyr at vi har en arktisk hekkebestand som er fordelt i tre områder - og i tre land.

Hekkefuglene i denne bestanden har felles vinterområder i de tre nordsjølandene. Her samler ringgjessene seg i Lindisfarne lengst nordøst i England og på enkelte lokaliteter på Jylland i Danmark. Fuglenes opptreden i Nederland avhenger av isforholdene i de danske overvintringsområdene. Antall fugler i denne vinterbestanden var i 1967-71 nede i 1.600-2.000 individer. I 2001 hadde antallet økt til litt over 6.600 fugler, hvorav halvparten overvintret i England. Slik har fordelingen også vært de siste årene, og vinterbestanden er nå oppe i 8.200 individer (oktober 2010). De siste årene har imidlertid hekkesuksessen vært dårlig. Det trengs derfor noen gode produksjonsår for at bestandsveksten kan fortsette.

Ulike underarter og bestander

Ringgjessene i denne delen av Arktis tilhører den lysbukete underarten Branta bernicla hrota. Den samme underarten finnes også i det nordlige Canada. En delbestand hekker på de nordligste øyene - Queen Elizabeth Islands (tidligere også på Nordvest- og Nord-Grønland) - og overvinter i Irland. To andre kanadiske delbestander overvintrer henholdsvis langs atlanterhavskysten og stillehavskysten i USA. Sistnevnte omtales oftest som Grey-bellied Brant, og er muligens en egen underart. Der er så langt ikke noen som har tatt seg tid til å beskrive den. Underarten B. b. nigricans, som er utbredt lenger vest i det nordlige Canada samt i Alaska og Øst-Sibir, tilbringer også vinteren langs den østlige stillehavskysten. Den mørkbukete norminatformen B. b. bernicla hekker langs den sibirske (asiatiske) ishavskysten og overvintrer i vesteuropeiske kysttrakter fra det østlige Danmark og vestover via Vadehavet og det sørlige Storbritannia til Vest-Frankrike. Enkeltindivider eller småflokker av sistnevnte underart dukker jevnlig opp i Norge i trekktidene. I enkelte ornitologiske miljøer blir ringgåsunderartene regnet som selvstendige arter. Når man vet at det foregår en viss utveksling av individer mellom bestandene må dette bli komplisert i ulike sammenhenger - ikke minst når det gjelder hybridisering.

Vårtrekket fra Jylland til Arktis

På våren samler ringgjessene i Nordøst-Grønland-, Svalbard- og Frans Josef Land-bestanden seg på Nordvest-Jylland i Danmark. Selv om trekket fra Jylland og forbi fastlands-Norge kan strekke seg fra slutten av april til de første dagene av juni, så gjennomføres det aller meste av denne forflytningen i løpet av perioden 26.-31. mai. Anslagsvis 90 % av fuglene passerer Sør-Norge i løpet av disse dagene. Ringgjessene flyr fort, opp til 127 km/t, og flokkene har som regel få og korte stopp under turen fra Danmark til Arktis. Dette dreier seg om den lengste sammenhengende trekkruten for en vestpalearktisk gåsebestand til de nordligste hekkeplassene for gjess i verden. 

Hovedtrekket fra Nordvest-Jylland over Skagerrak kommer inn mot de sørligste delene av vårt land. Her konsentreres flokkene forbi Lista i Vest-Agder. De siste års trekktellinger på Lista fuglestasjon har resultert i et betydelig og supplerende materiale om ringgåsflokkene som passerer her om våren. Herfra fortsetter gjessene nordover langs kysten av Vestlandet. Deretter trekker de fleste flokkene over åpent hav rett mot Svalbard - altså et stykke vest for Trøndelag og Nord-Norge. Men ikke alle ringgjess har en tilnærmet nordlig kurs fra Jylland og opp mot Vestlandet. De siste årene har man i økende grad blitt oppmerksom på en del flokker som kommer inn mot kysten av Telemark og inn i Oslofjorden. Rapporter fra bl.a. medlemmer i Norsk Ornitologisk Forening og observatører på fuglestasjonene og trekklokalitetene i dette området har bidratt til et bedre innblikk i denne delen av artens trekkmønster. Mange av disse registreringene er lagt inn på Artsobservasjoner og fugler.net.

Den spesielle trekkruten mot Sørøst-Norge

Ringgjessenes opptreden i Telemark- og Oslofjordområdet under vårtrekket viser et noe komplisert mønster. En del av flokkene som kommer inn fra Skagerrak kan fly litt rundt i alle retninger, men de fleste setter etter hvert kursen mot sørvest. Disse flokkene fortsetter nedover Sørlandskysten og rundt Sør-Norge før de legger seg på den tradisjonelle ruten mot nord. En slik reise representerer en betydelig omvei - og er om lag fire ganger lenger enn å fly i rett linje fra Nordvest-Jylland til det sørlige Agder. Det er blitt diskutert om eller i hvor stor grad denne energikrevende ekstrarunden kan være påvirket av spesielle værforhold. De fleste ringgåsflokkenes rettlinjete trekkrute mellom Stad/Nordvestlandet og Svalbard viser imidlertid at dette dreier seg om en kraftfull flyger med evne til å ta seg raskt fram over store havstrekninger. Flokker forflytter seg effektivt selv i motvind, og de kan om nødvendig slå seg ned for hvile langt fra land. I Danmark betraktes arten som en "havgås". Derfor spiller sannsynligvis værforholdene liten rolle i tilknytning til gjessenes opptreden langs kysten av Telemark og i Oslofjordområdet. Artens forekomst i Sørøst-Norge på våren må således være en del av et trekkmønster og en evolusjon vi så langt bare har fått et lite innblikk i. Kanskje man er vitne til en ny trekkstrategi? Eller kan dette dreie seg om en utvikling som har pågått og vil pågå i lang tid - eller er i en avslutningsfase?

Observasjonsmaterialet viser at ikke alle ringgjessene som kommer inn mot de ytre delene av Telemark og Oslofjorden endrer trekkretning og fortsetter mot sørvest. Antall flokker som først blir sett på vei mot nord er ofte større en antallet som senere setter kursen nedover mot Sørlandet. At enkelte ringgjess forflytter seg videre i nordlig retning viser observasjoner av flokker ved bl.a. Jeløy og Horten, og dessuten over Drøbak, Drammensfjorden og Oslo-området. Materiale fra LRSK Buskerud omfatter også rapporter om enkeltindivider og flokker i innlandet, bl.a. Fiskumvannet-området. Dette har ført til spekulasjoner om det kan eksistere et ukjent innlandstrekk over Sør-Norge. Om det er tilfelle kan man spørre seg hvorfor ingen har oppdaget dette tidligere. Blant grunnene til at flokker ikke er funnet i flukt mot nord over Østlandet og fjelltraktene i Sør-Norge er det faktum at arten ikke er spesielt tallrik, at de er små og med mer beskjedne lydytringer sammenlignet med andre gjess, at de flyr fort og trolig ganske høyt - og dessuten trekker de om våren på et tidspunkt da de fleste har lagt bort teleskopet i forbindelse med observasjoner av trekkende gåse- og storskarvflokker.

Mistanker om innlandstrekkrute i litteraturen

I den internasjonalt kjente Fågelguiden/Collins Bird Guide til Lars Svensson, Killian Mullarney og Dan Zetterström, som i 2010 kom ut i en ny og revidert utgave, står det i den svenske teksten om ringgås: Häckar på arktiska öar och kuster, helst på låglänt tundra nära havskuster. Flyttfågel (sträcker främst slut. sept.–okt. samt slut. maj) som främst följer traditionella rutter; vårsträcket som regel koncentrerat. Denne boken har også kommet ut i Norge, og bærer hovedtittelen Gyldendals store fugleguide. Som redaktør for de norske utgavene har jeg vært ansvarlig for opplysninger om ulike forhold i vårt land. I den siste utgaven ble det inkludert noen ord knyttet til de siste års registreringer av ringgåsas opptreden i Sør-Norge under vårtrekket. Den tilsvarende teksten på norsk er: Hekker på arktiske øyer og kyster, helst på lavereliggende tundra nær kysten, hos oss på Svalbard. Trekkfugl (trekker hovedsakelig ult. sept.-okt. samt ult. mai) som først og fremst følger tradisjonelle ruter (langs norskekysten), vårtrekket som regel konsentrert (trolig delvis over Østlandet). De fire siste ordene ble lagt til etter de senere års økende indikasjoner på at ringgåsa kan ha et innlandstrekk over Sør-Norge på våren.

Danskenes Brenttags-prosjekt framskaffer dokumentasjonen

Det kan koste dyrt å belage seg inn på en gjetning eller antydning når det gjelder fugletrekk, men jeg var såvidt overbevist om at vi her sto overfor et innlandstrekk av ringgås at jeg tok sjansen på å legge inn denne opplysningen i Gyldendal-guiden i 2010. Ingen har så langt protestert på de fire ordene jeg skrev. Min antakelse var kort oppsummert at ringgjessene som hekker på bl.a. Svalbard - som storskarvene i Trøndelag og Nord-Norge - dels trekker opp langs vestlandskysten og dels (i hvert fall noen flokker) trekker mot nord over Østlandet under vårtrekket. I vår fikk de danske gåseforskerne under ledelse av Preben Clausen, som arbeider ved Afdeling for Vildtbiologi og Biodiversitet på Aarhus Universitet, påmontert hele åtte satellittsendere på ringgjess fanget på Nordvest-Jylland (Brenttags-prosjektet). Dette dreide seg om fire hanner som ble fanget den 27. april 2011 på øya Mors i Limfjorden, mens ytterligere fire hanner fikk satellittsendere og ringer påmontert på Boddumhalvøya på Thy den 3. mai. Den 26. mai tok hovedtrekket til. Allerede den 30. mai kom tilbakemeldinger om den første forflytningen over de sørnorske fjelltraktene! Dokumentasjonen på et innlandstrekk av ringgås var et faktum! Alle de satellittutstyrte gjessene hadde fått navn, og det var Fridtjofs trekkrute fra Jylland til Svalbard som representerte det store gjennombruddet. Begeistringen og overraskelsen var stor blant våre danske venner, og nyheten ble tatt i mot med stor interesse også her hjemme. Fridtjof fikk sitt navn etter den norske zoologen Fridtjof Mehlum, som i en årrekke har arbeidet med fugler på Svalbard. Han er også en kjent person innen NOF, og er i dag forskningssjef på Universitetet i Oslos naturhistoriske museer på Tøyen.

Fridtjofs eventyrlige reise

Preben Clausen i Brenttags-prosjektet har sendt meg en del supplerende opplysninger om den historiske trekkruten til Fridtjof over Østlandet og den sørnorske fjellheimen. Flokken med Fridtjof tok av fra Nordvest-Jylland på morgenen den 26. mai. På grunn av spesielle værforhold hadde fuglene en stopp på nesten et døgn innerst i Oslofjorden 26.-27. mai. Like etter at gjessene satte kursen mot nord herfra ble flokken observert av bl.a. Morten Bergan - den tidligere lederen av NOF Oslo & Akershus. Dermed kunne ytterligere interessante detaljer om Fridtjof-flokken noteres før ankomst til Svalbard på morgenen den 30. mai. Hele trekkruten til Fridtjof ble presentert på Brenttags-prosjektets hjemmesider den 31. mai. Dagen etter var det mailkontakt mellom Preben Clausen og Jon Markussen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Etter at sistnevnte orienterte meg om ringgås-prosjektet og Fridtjofs rast i Indre Oslofjord sendte jeg samme dag ut en orienterende mail om prosjektet og de første oppsiktsvekkende resultatene. Her er en del detaljer om trekkruten til Fridtjof og hans flokk over Sør-Norge:

26.5. kl. 14-16: Kort stopp i Breiangen (del av Oslofjorden) - NØ for Holmestrand, Vestfold - VNV for nordspissen på Langøya

26.5. kl. 18: På vei (trolig mot N) i 66 km/t over Vestfjorden (del av Oslofjorden) - ca. 2 km Ø for Tåjebukta ved Bjerkåsholmen (rett N for Slemmestad) - akkurat på grensen mellom Akershus og Buskerud

26.-27.5.: Fra like etter kl. 18 den 26.5. til like før kl. 18 den 27.5. (knapt ett døgn) opphold på eller ved skjæret Djupalen rett S for den vestre delen av øya Langåra i Asker kommune, Akershus. Det er litt over 3 km sør (sør-sørøst) for Fridtjof Mehlums hjem på Nesøya i samme kommune!

27.5. kl. 18: På vei (trolig mot ØNØ) i 66 km/t like S for Grimsøya i Bærum kommune, Akershus - like etterpå observert av Morten Bergan og Paal Audestad og fotografert av sistnevnte kl. 18:18 mens fuglene fløy mot ØNØ i temmelig stor høyde over Vassholmene i Bærum - flokken inneholdt 273 fugler og fortsatte på mer nordlig kurs Ø for Vassholmene og Snarøya - sist sett i det de forsvant mot N over Ytre Lysakerfjorden (på grensen mellom Bærum og Oslo kommuner) - trolig trekkrute videre: inn over Sørkedalen og Bogstadvannet i Oslo kommune og derfra over Bærumsmarka/Nordmarka mot Krokskogen, Steinsfjorden og videre over Ringerike/Hønefoss (Hole og Ringerike kommuner) i Buskerud i nordvestlig retning

27.5. kl. 20: på vei (trolig mot NV) i 99 km/t over Roppe ved Hallingdalselva like VNV for den nordligste delen av Krøderen og Gulsvik i Krødsherad, Buskerud

27.5. kl. 22: på vei (trolig mot VNV) i 54 km/t over Midttun ved Lærdalselvi (V for Tuftåstunnelen - mellom Kvamme og Borgund) N for fjellpartiet Juterustane i Lærdal kommune, Sogn og Fjordane - trolig trekkrute fra Krøderen og Midttun: oppover Hallingdalen - Gol - Hemsedal - Mørkedalen - Mørkedøla - Midttun

28.5. kl. 00-02: Raster på nordsiden av Sognefjorden like SV for Manheller i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane - har trolig passert over Lærdalsøyri i Lærdal kommune like før midnatt

28.5. kl. 05-09: Raster i Sognefjorden like S for Balestrand i Balestrand kommune, Sogn og Fjordane. To plott fra dette stedet under denne rastingen, men også et plott som viser at flokken tok seg en liten tur mot N i Fjærlandsfjorden til like utenfor Menes

28.5. kl. 11: På vei over nordsiden av Sognesjøen (V for munningen av Sognefjorden) ved området nær sørspissen på Nesøyna, Solund kommune i 76 km/t - trekkretning trolig mellom V og N

Neste plott: Like NV for Værlandet (rett V for Håsteinen) i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane - tidspunkt ikke mottatt

Neste plott: Like NV for Moldvær i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane - tidspunkt ikke mottatt

Neste plott: I Hellefjorden - like SØ for øya Hovden i Flora kommune, Sogn og Fjordane (ca. 6 km NV for Florø) - tidspunkt ikke mottatt

Andre trekkruter over Sør-Norge

Resultater fra årets danske satellittundersøkelser på ringgås blir jevlig lagt ut på Brenttags-prosjektets nettsider. Her kan man studere hele Fridtjofs trekkrute fra Jylland til Svalbard. Senere har to av de andre satellittutstyrte gjessene også tatt turen over de sørnorske fjelltraktene. Flokken til Loff tok en mer sørlig rute mot nordvest, og på kartet ser det ut som om forflytningen har gått fra Oslofjordområdet og over Numedal i Buskerud - og videre nordvestover mot de ytre deler av Sognefjorden-området. Den tredje innlandstrekkeren, Magnar, oppholdt seg en drøy uke i Langesundsfjorden i Telemark. Deretter passerte fuglene mot nordvest over Tokke og fjellområdene sør for Haukeli i Telemark (med en stopp i et fjellvann mellom Store Midtfjell og Rassteinnutane i om lag 1.200 meters høyde) - og videre til Revseggi nord for Røldal i Hordaland. Deretter fortsatte ferden i nord-nordvestlig retning opp til kysten nord for Herøya på Sunnmøre. Magnar er oppkalt etter avdøde zoolog og NOF-medlem Magnar Norderhaug som arbeidet med bl.a. gjess under sitt mangeårige engasjement i Norsk Polarinstitutt. Deler av trekkrutene til Fridtjof og Magnar over Sør-Norge er identisk med noen av storskarvens trekkruter under vårtrekket. Den 2. juni i år ble for øvrig en flokk på 18 lysbukete ringgjess sett og fotografert på Fokstumyra i Dovre i Oppland. Dette er åpenbart også en flokk som har krysset over Sør-Norge under vårtrekket.

Fridtjof fløy senere mot nordvest og ankom Nordøst-Grønland den 14. juni. Trekkruten til Niels fra Nordvest-Jylland til kysten av Agder og Rogaland fant sted via de ytre deler av Oslofjorden. Dermed fikk man tydelig dokumentert denne lange og spesielle omveien i Skagerrak. Den mest imponerende forflytningen sørget Steve for. Han tok av fra Nordvest-Jylland ved 06-tiden den 30. mai og trakk via kysten av Agder og Vestlandet non-stop til Sørvest-Svalbard i løpet av 30 timer! Gjennomsnittshastigheten var om lag 80 km/t, men han ble målt til hele 127 km/t på det raskeste.

Viktige detaljer for observatørene

Ringgåsas forflytninger gjennom vårt land på våren blir overvåket av en rekke observatører, bl.a. medlemmer i NOF. Dette engasjementet er viktig for den videre forståelse av dette spesielle trekket og forvaltningen av arten i årene som kommer. Når først dyktige feltfolk bruker tid og investerer i utstyr for å følge bl.a. fuglenes trekkbevegelser er det av stor betydning at en del essensielle data blir notert ned. En gjennomgang på Artsobservasjoner viser at ikke alle sørger for det. Dette gjelder ikke minst registreringer av ringgås under artens kortvarige trekk i slutten av mai og begynnelsen av juni. Da Preben Clausen den 2. juni ble kjent med at jeg hadde blitt bedt om å utarbeide en artikkel om ringgåstrekket til NOFs hjemmesider skrev han følgende: Det vil være SUPERT om du både opfordrer folk til at skrive klokkeslet på deres observationer + retning for trekbevægelser. Vi skal også følge høsttrækket - og har allerede grønt lys fra UK om at få data fra deres «artsportal». Så det bliver satellitdata + feltobs fra Norge, UK og Danmark i en skøn pærevælling. Dermed bringes denne oppfordring videre her.

Takk

Vi i NOF ønsker de involverte i Brenttags-prosjektet lykke til med det videre arbeid! Dette er noe av det mest spennende som har funnet sted på trekkfuglfronten på mange år, og det skal bli interessant å se hva som kommer av resultater etter hvert. En takk til Preben Clausen for informasjon til og gjennomlesning av artikkelen, til fotografene som har stilt materiale til disposisjon, til Steinar Stueflotten som har sendt opplysninger fra arkivet til LRSK Buskerud - og til alle feltobservatører som gjennom mange år har bidratt med viktig informasjon om artens trekkbevegelser i vårt land.

emneord Emneord: innlandstrekk ringgås satellittsender

kommentarer Kommentér nyheten