Forsiden
Du er her: Forsiden > Internasjonalt > Internasjonale konvensjoner

Internasjonale konvensjoner

Washingtonkonvensjonen

(Convention on International Trade in Endangered Species – CITES) Den globale konvensjon om internasjonal handel og transport med truete arter og deres produkter har som målsetting å regulere handelen slik at ikke ukontrollert etterstrebelse fører til utryddelse eller sterk desimering av ville bestander. Konvensjonen trådte i kraft 3.3.1975 og pr. 1.12.1998 har 145 land sluttet seg til avtalen (pluss 23 assossierte land). Konvensjonen har vedtatt bestemmelser som regulerer (i mange tilfelle helt forbyr) handel med de arter som omfattes av de såkalte CITES-listene. Gjennom årlige nasjonale rapporter blir verdenshandelen med disse artene fulgt og sammen med vurderingen av artenes/bestandenes tilstand blir eventuelle tiltak fortløpende vurdert. Konvensjonen omfatter over 24.000 arter av planter og dyr og disse artene er oppført på tre ulike lister. Det er først tillatt å sende CITESarter og deres produkter over landegrensene når avsenderlandets CITES myndighet har utstedt CITES eksporttillatelse i tråd med de bestemmelser som konvensjonen til enhver tid har fastsatt. Det gjelder uansett hvilken liste artene befinner seg på. Liste I omfatter sterkt truete arter som utsettes for handel. Disse artene og deres produkter skal det i utgangspunktet være forbudt å sende over landegrensene. Unntak fra dette kan gis i vitenskapelig sammenheng eller når det kan dokumenteres at artene er avlet i fangenskap. Ca. 500 dyrearter omfattes av liste I, derav arter som leopard, tiger, snøleopard, foruten norske arter som jaktfalk og oter. Liste II omfatter mindre truete arter der den internasjonale handel må begrenses for å sikre artens langsiktige overlevelse. Over 2500 dyrearter omfattes av liste II, derav de fleste rovfugler, aper, papegøyer, krypdyr m.v. I tillegg kommer over 20-tusen plantearter som for de fleste omfattes av liste II, derav bl.a. alle orkide- og kaktusarter. Liste III omfatter arter og deres produkter som det enkelte medlemsland ønsker skal inkluderes av CITES bestemmelsene. I praksis behandles disse artene på samme vis som liste II arter. Antallet arter på denne listen er ca. 250.

Bonnkonvensjonen

(Convention on Migratory Species – CMS) Det primære hovedmål for Bonnkonvensjonen er en global avtale om beskyttelse av trekkende arter av ville dyr. Konvensjonen trådte i kraft i 23.6.1979 og pr. 1.10.1998 har 56 land sluttet seg til avtalen. Konvensjonen er en rammeavtale som for mange arter først blir forpliktende gjennom regionale spesialavtaler. I første rekke omfattes trekkende arter og bestander av slike som regelmessig krysser nasjonale grenser. Gjennom et internasjonalt samarbeid skal disse sikres bærekraftig forvaltning. Også denne konvensjonen opererer med ulike lister som angir ulik grad av tiltak: Liste I omfatter trekkende arter hvor hele arten eller delbestander står i fare for utryddelse, og der medlemslandene er forpliktet til å sørge for beskyttelse av både arter og deres levesteder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter bl.a. 4 hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge. Liste II omfatter trekkende arter som ikke er truet av utryddelse, men som trenger internasjonalt samarbeide for å sikres et tilstrekkelig vern. For disse artene skal medlemslandene bestrebe seg på å inngå regionale avtaler som kan fremme dette formål. Listen inneholder ca. 2000 arter, derav flest pattedyr og fugler, men også noen krypdyr (havskilpadder), en fisk og et insekt. Det foreligger hittil tre slike regionale avtaler som omfatter Europa: Avtalen om vern av småhval i Nordsjøen, Avtalen om vern av flaggermus i Europa og den såkalte Vannfuglavtalen om vern av trekkende vannfugl i området Vest-Palearktis og hele Afrika. Norge har tilsluttet seg flaggermusavtalen og har gjort forberedelser til tilslutning til Vannfuglavtalen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

(Convention on Biodiversity – CBD) Dette er den første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. På mange måter kan avtalen ses som en rammekonvensjon som tar sikte på å oppnå videre oppfølging gjennom forhandlinger om oppfølgende forpliktelser for partene. Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993 og pr. 1.5.1999 har 175 land sluttet seg til avtalen. Bare USA og Thailand av de viktige land for biodiversitet står utenfor. Et av de mest sentrale tema i konvensjonen er at partene skal så langt som mulig sørge for integrering av ansvaret for å nå konvensjonens målsettinger i de ulike sektorene.

Bernkonvensjonen

(Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats) Det primære hovedmål for Bernkonvensjonen er å verne om europeiske planter og dyr og deres livsmiljø. Konvensjonen legger særlig vekt på beskyttelse av truete og sårbare arter og truete naturtyper. Konvensjonen trådte i kraft 19.4.1979 og pr. 16.9.1998 har 38 land sluttet seg til avtalen. Artene som konvensjonen omfatter er listet opp på tre ulike lister: Liste I omfatter ca. 700 plantearter (karplanter, moser og alger) som medlemslandene skal underlegges strengt vern, dvs. totalfredning, hvorav 19 finnes i Norge.Liste II omfatter ca. 700 dyrearter (pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, insekter, bløtdyr, pigghuder, koraller og svamper) som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsamling (inkl. bl.a. egg). 145 av fugleartene, 30 pattedyrarter, et krypdyr, en amfibieart, tre øyenstikkerarter, tre billearter og tre sommerfuglarter finnes i Norge. Medlemslandene er forpliktet til å gi disse artene strengt vern og å sikre deres leveområder. Liste III omfatter de fleste av de europeiske artene av pattedyr, fugler, krypdyr og amfibier som ikke omfattes av liste II. Dessuten er noen fiskearter inkludert, bl.a. laks. Utnyttelsen av disse artene skal reguleres på en slik måte at bestandene ikke blir truet. Reguleringen kan skje ved fastsettelse av fredningstider, midlertidig eller lokale forbud mot utnyttelse, kontroll med innenlands handel m.v. Liste IV omfatter fangstredskaper og jaktmetoder som skal være forbudt. Bruk av limpinner, lys, nett, levende lokkefugl, eksplosiver, fotsakser, utlegging av giftig åte, bruk av motorisert kjøretøy, bruk av våpen som inneholder mer enn to runder ammunisjon er blant de metoder som er forbudt.

Ramsarkonvensjonen

(Convention on Wetlands - CW) Konvensjonen om vern av våtmarker er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar i Iran 2.2.1971, og pr. 1.5.1999 har 114 land sluttet seg til avtalen. Konvensjonens siktemål er vern av våtmark (inkludert myr), og da med spesiell fokus på våtmarksområder av internasjonal betydning bl.a. for våtmarksfugler. I tillegg legger konvensjonen stor vekt på vern av annen flora og fauna knyttet til våtmarker og at våtmarksressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte. Konvensjonens definisjon av våmarker: Våtmarker omfatter grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver m.v. Det enkelte partsland til konvensjonen forpliktes til å etablere såkalte Ramsarområder. Egne kriterier er fastsatt for identifikasjon av slike områder, deriblant forekomst av for eksempel truete arter. For de områder som inkluderes i listen over Ramsarområder pålegges det enkelte land å sikre at områdenes økologiske funksjon ikke forringes gjennom å forvalte områdene i tråd med best mulig kunnskap om deres verdi og tålegrenser på en bærekraftig måte. Det forutsettes at medlemslandene fører opp minst ett område på listen over internasjonalt viktige våtmarker. Norge har foreløpig utpekt 23 slike områder (derav 5 på Svalbard) med et samlet areal på 700 km2. I hele verden finnes det nå ca. 970 slike Ramsarområder med et areal på total 700.000 km2.

Kilde: Nasjonale rødliste for truete arter i Norge 1998. DN rapport 1999-3