Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Kongeørna er i fokus – hva vet vi?

Kongeørna er i fokus – hva vet vi?

Av Alv Ottar Folkestad og Kjetil Aadne Solbakken (25.11.2015)

Bestanden av kongeørn i Norge er stabil, og arten står for mindre enn 2 % av totaltapet av sau. Det er derfor sterkt overdrevet når næringsaktører og deres politiske støttespillere hevder at situasjonen er ute av kontroll og krever tiltak mot kongeørn.

Kongeørn

Kongeørna er i fokus om dagen! Det er et betydelig behov for å nå ut med fakta om bestandssituasjon og å vurdere kongeørnskader i en større sammenheng. (Opphavsrett: Jan Rabben) Større bilde

Sauenæringen, tamreindriften, bondeorganisasjonene og enkelte politikere klager på sterkt økte «kongeørnproblemer». Situasjon er «ute av kontroll». Det kreves forvaltning og bestandsregulering på linje med «de fire store», lettere skadefelling, «uttak» av enkeltpar, kongeørnfrie områder og innføring av lisensjakt.

Betydelig viten

Globalt er kongeørna en av de aller best undersøkte rovfuglene. Monografien «The Golden Eagle» av Jeff Watson er den mest oppdaterte og helhetlige. Nå rokker ny gjennomgang av datagrunnlaget for Norge ved tidligere oppfatning om at kongeørnbestanden har vært økende. Haftorns utbredelseskart fra 1971 (data fra 1960-tallet før arten ble fredet), Norsk hekkefuglatlas fra 1994, og dagens situasjon, gir forbausende godt samsvar over det meste av landet. Bare østafjells sør for Mjøsa synes det å ha vært en viss ekspansjon.

Hekkefuglatlaset har makstall på 1000 par (materiale fra 1975-1990). Det sies der at tidligere lave bestandsestimat skyldes undervurderinger på for dårlig kunnskap, og at kongeørnbestanden trolig hadde vært relativt stabil siden 1968. Tilsvarende vurdering er lagt til grunn for nyere og mer komplette talloppgaver. Hovedkonklusjonen er derfor at kongeørnbestanden har vært forbausende stabil siste 15-20 år. Nyetableringer i Sørøst-Norge og på noen få øyer gir lite utslag i totaltallene.

Skadebildet

Systematiske kadaverundersøkelser fra og med 1987 har gitt Staten et overveldende materiale der kongeørnskader kan vurderes i en sammenheng. Ved nyttår 2015 omfattet det mer enn 145 000 undersøkte kadaver, mer enn 80 000 dokumentert/antatt drept av fredet rovvilt. Av disse var 5,9 % forårsaket av kongeørn. Brukes Landbruksdirektoratets tall med 30 % av totaltap av sau på beite i utmark forårsaket av fredet rovvilt, er mindre enn 2 % av totaltapene forårsaket av kongeørn. Legges erstatningsutbetalinger for tap pga fredet rovvilt til grunn for 2010-2014, utgjør kongeørn 5,1 % av antall dyr, nær kadaverundersøkelsenes tall. Antall krav om erstattet tap forårsaket av fredet rovvilt har gått ned, fra 2014 til 2015 med ca. 18 %. Parallelt har antall kongeørndrepte lam/sau gått markert ned. Tapstall fra Organisert beitebruk (OBB) viser nedgang i tapsprosent på landsbasis og i de enkelte fylker, og nær sammenheng mellom tap av voksne og tap av lam. Det sannsynliggjør ikke kongeørn som viktig tapsårsak.

Utpregede sauedriftsfylker som Hordaland og Rogaland har gjennom hele perioden for OBB (1970-2014) hatt tapstall mellom 2 og 4 %. Disse fylkene har kongeørn som eneste av de fredete rovviltartene i faste bestander med bestandstetthet som overgår Hedmark og trøndelagsfylkene hvor klagene på kongeørnskader er størst. Referansemateriale finnes lett tilgjengelig for alle og bekrefter ikke påstandene om betydelige kongeørnskader. I materialet identifiseres likevel enkeltbesetninger og enkeltområder der kongeørnskader opptrer hyppigere. Nettopp dette ligger til grunn for dagens forvaltningsprofil. Kongeørnskade er vanligvis situasjonsbetinget. Dagens forskrift er innrettet for målrettede tiltak, skadefelling inkludert, for å løse konkrete problem der de er. I dette ligger også behov for å finne ut hvilke bakenforliggende problemer som utløser kongeørnangrepene.

Les NOFs kronikk om kongeørn i Aftenposten

emneord Emneord: kongeørn skadefelling