Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Miljødirektoratet anbefaler uendret forvaltning av kongeørn i Norge

Miljødirektoratet anbefaler uendret forvaltning av kongeørn i Norge

Av Kjetil Aa. Solbakken og Oddvar Heggøy (21.01.2016)

Miljødirektoratet publiserte tirsdag 19. januar en omfattende rapport om forvaltning av kongeørn i Norge. Her anbefaler direktoratet at forvaltningen av kongeørn bør fortsette som før. NOF støtter direktoratets hovedkonklusjon, og forutsetter at departementet tar anbefalingene til følge.

Kongeørn

Miljødirektoratet anbefaler nå at forvaltningen av kongeørn i Norge bør fortsette som før. NOF støtter direktoratets hovedkonklusjon, og forutsetter at myndighetene tar anbefalingene til følge. Faktabasert kunnskap må trumfe beitenæringens svertekampanje mot kongeørna i denne saken. (Opphavsrett: Sture Orrhult) Større bilde

Kongeørn

Kun 3,4 % av sau funnet omkommet på beite og undersøkt av Statens naturoppsyn (SNO) er dokumentert drept av kongeørn. Andre dødsårsaker er som regel langt mer betydelige. Tar man utgangspunkt i Landbruksdirektoratets tall, som er en litt annen og mer helhetlig statistikk, så finner man at mindre enn 2 % av all sau som dør mens de er på beite skyldes kongeørn. (Opphavsrett: Lars Løfaldli) Større bilde

Miljødirektoratet har utarbeidet en omfattende rapport om forvaltning av kongeørn i Norge på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. NOF har vært en viktig bidragsyter til rapporten i forbindelse med sammenstilling av eksisterende kunnskap om arten hos oss. Vårt bidrag kan leses her. Vi er glade for at direktoratet etter en grundig faglig utredning, der mange alternativer er vurdert, ikke finner grunnlag for vesentlige endringer i forvaltningen av kongeørn i Norge. Det er en nødvendig og riktig konklusjon, som bør legge debatten om bestandsuttak død for aktører som forholder seg til fagkunnskap.

Innenfor Stortingets måltall

Stortinget satte i St.meld. nr. 15 (2003-2004) et bestandsmål for antall hekkende par kongeørn i Norge. Det ble der bestemt at bestanden av kongeørn skulle opprettholdes i hver region på det nivået som var situasjonen da. I 2003 var bestanden anslått til 850 - 1200 hekkende par i landet. Det er de siste årene gjort et svært omfattende arbeid med å kartlegge den norske kongeørnbestanden. Resultatet er at kunnskapen om bestand og bestandsutvikling hos kongeørn er svært god, selv om ikke alt er kjent. Bestandsestimatet fra 2003 fremstår i lys av dagens kunnskap som nokså omtrentlig. Norsk institutt for naturforskning (NINA) publiserte i 2015 et oppdatert bestandsestimat for kongeørn i Norge på 963 par. Dette er lavere enn estimatet fra NOF i en rovfuglrapport som ble publisert i 2014 (bestandsestimatet ble oppdatert i NOFs bestandsestimatrapport i 2015), men baserer seg på en annen metodikk. NINAs estimat er innenfor det vedtatte bestandsmålet. Dette er ett av mange argumenter for at det ikke er grunnlag for å endre den norske kongeørnforvaltningen. NOF mener imidlertid at denne type øvre bestandsmål for naturlig forekommende hekkefugler i Norge ikke kan aksepteres, bl.a. fordi det kan brukes som argument for å regulere en bestand på manglende vitenskapelig og økologisk grunnlag.

Kongeørn som skadevolder på sau og rein

Miljødirektoratet har i sin rapport gått grundig gjennom dokumentasjonsgrunnlaget for kongeørnas rolle som skadevolder på sau og rein. Materialet viser tydelig at kongeørnas skadeomfang på sau er langt mindre enn det er for våre fire store rovpattedyr, og kun utgjør 7,8 % (1901 individ) av sauer og lam dokumentert drept av disse artene i perioden 2005-2015. Dette utgjør faktisk bare 3,4 % av alle sauer og lam, som er undersøkt av Statens naturoppsyn (SNO) som mistenkt drept eller skadd av fredet rovvilt i perioden. Når også andre tapsårsaker tas med, reduseres kongeørnas andel til rundt 1/3 av dette. Kongeørnas rolle som skadevolder på rein er større, og kongeørndrepte rein utgjør 20 % av det totale antallet rein dokumentert drept av fredet rovvilt i 2005-2015 (10,9 % av totalt antall rein funnet død eller skadet som SNO har undersøkt som mistenkt drept av disse artene). Også her må andre tapsårsaker tas med for å se kongeørnas rolle i en total tapssammenheng. Det er først og fremst lam og reinkalver som blir tatt, og disse utgjør hhv. 92 % og 82 % av totalen. Totalt har det vært en økning fra ca. 150 000 tamrein i reindriftsåret 2000/2001 til ca. 240 000 tamrein i reindriftsåret 2012/2013. Dette har medført at det i enkelt områder har blitt flere dyr enn beiteområdet gir grunnlag for, med underernærte dyr som resultat. Underernærte dyr er generelt mer utsatt for predasjon. Undersøkelser utført av NINA viser videre at det er en tydelig sammenheng mellom antall rein påvist tatt av kongeørn og slaktevekter, noe som indikerer at det først og fremst er rein i dårlig kondisjon som tas. Dette viser at forebyggende tiltak, som utsatt slipp av sau på sommerbeite og forbedring av kondisjonen hos sau og rein på beite, kan ha stor positiv effekt. 

Lisensfelling og geografisk differensiering lite aktuelt

Med dagens forvaltning av kongeørn er det kun tillatt skadefelling som følge av skader på sau og tamrein. For våre fire store rovpattedyr benyttes derimot ordinær jakt på gaupe, og lisensfelling på jerv, bjørn og ulv, som bestandsregulerende tiltak for å nå eksakte bestandsmål. Det er i tillegg etablert egne rovdyrsoner (geografisk differensiering) og regionale bestandsmål for disse artene.

Kongeørna skiller seg mye fra de store rovpattedyrene. Den er mer tallrik, har stor utbredelse og en helt annen arealbruk. Enkeltindivider kan i noen tilfeller gjøre konsentrert skade på sau og rein, men det aller meste av kongeørnskader må klassifiseres som situasjonsbetinget og ikke resultat av individspesialisering. Direktoratet vurderer derfor lisensfelling eller geografisk differensiering som lite aktuelt og ineffektivt for å redusere skadeomfanget. Dette ville i så fall forutsette felling av et svært stort antall tilfeldige individer, med en høyst usikker effekt på skadestatistikken. Det påpekes også at denne type felling vil være ressurskrevende, og skape reaksjoner i miljøbevegelser og den øvrige befolkning både nasjonalt og internasjonalt.

Lovverk og erstatningspolitikk

Miljødirektoratet åpner i sin rapport opp for å gjennomgå de juridiske forutsetninger for dagens praktisering av skadefellingstillatelser. Dette kan innebære at kravene til skadefelling forenkles i områder hvor det påvises omfattende skader voldt av kongeørn over år. Selv om det anbefales at også slike fellingstillatelser skal være begrenset i tid og rom, kan dette etter NOFs vurdering lett føre til felling av tilfeldige individer som ikke volder skade.

Kongeørnjakt vil sette Norge i skammekroken internasjonalt

Eventuell utvidet skadefelling, og spesielt lisensjakt, vil gjøre den norske kongeørnforvaltningen unik i internasjonal sammenheng, og vil etter NOFs mening være i grenseland av hva som tillates gjennom internasjonalt forpliktende avtaler, som Bernkonvensjonen. Skadefelling av kongeørn er enda ikke gitt i Sverige, og i Finland ble den siste gitt på 1960-tallet. Jakt på kongeørn er uhørt i hele Europa, og i andre land som Norge kan akseptere å sammenlikne seg med. Innføring av lisensfelling eller andre radikale metoder for å drepe kongeørner i Norge vil ganske sikkert vekke stor og negativ internasjonal oppmerksomhet, og plassere Norge i skammekroken i internasjonalt miljøvern.

Skadeforebygging må få mer fokus

NOF mener at fokuset i norsk erstatningspolitikk må rettes mot å forebygge skader hos beitenæringene. Det er stort potensiale til å redusere tap både til kongeørn og til de store rovpattedyrene med relativt enkle grep. Spesielt for kongeørn viser tilgjengelig statistikk fra landbruks- og miljøforvaltningen at det i viktige områder både for sau og tamrein drives omfattende beitebruk uten særlige tap til kongeørn. Det må være langt viktigere å sette fokus på, og lære av, gode driftsmetoder i disse områdene, enn å generalisere og problematisere på basis av det som i et helhetsperspektiv framstår som unntak i landssammenheng. Hovedfokus må settes på totaltap av sau og tamrein, inkludert andre tapsårsaker. I viktige regioner er sykdom (ikke minst flåttbårne), predasjon fra rødrev, parasittproblemer og ulykker langt viktigere enn predasjon fra kongeørn.

 

Les rapporten fra Miljødirektoratet her

Les NOFs bidrag her

Innenfor Stortingets måltall

Norsk Institutt for naturforskning (NINA) publiserte i 2015 et oppdatert bestandsestimat for kongeørn i Norge på 963 par. Dette er lavere enn foreslått av NOF i en stor rovfuglrapport som ble publisert i 2014, men baserer seg samtidig på en helt annen metodikk. NINAs estimat er innenfor intervallet på 850-1200 par, som ble vedtatt som et nasjonalt bestandsmål for kongeørn i St.meld. nr. 15 (2003-2004). Dette brukes som et argument for at det ikke er grunnlag for å endre forvaltningen av arten hos oss. NOF har tidligere påpekt at denne type øvre bestandsmål for naturlig forekommende hekkefugler i Norge ikke bør aksepteres, bl.a. fordi det kan brukes som argument for å regulere en bestand på manglende vitenskapelig og økologisk grunnlag.

Kongeørn som skadevolder på sau og rein

Miljødirektoratet har i sin rapport gått grundig gjennom dokumentasjonsgrunnlaget for kongeørnas rolle som skadevolder på sau og rein. Materialet viser tydelig at kongeørnas skadeomfang på sau er langt mindre enn det er for våre fire store rovdyr, og kun utgjør 7,8 % (1901 individ) av sau og lam dokumentert drept av disse artene i perioden 2005-2015. Dette utgjør faktisk bare 3,4 % av alle sau og lam som er funnet døde eller skadet, og som er undersøkt av Statens naturoppsyn (SNO) i perioden. Kongeørnas rolle som skadevolder på rein er mer betydelig, og kongeørndrepte rein utgjør 20 % av det totale antallet rein dokumentert drept av rovdyr i 2005-2015 (10,9 % av totalt antall rein funnet død eller skadet som SNO har undersøkt). Det er først og fremst lam og reinkalver som blir tatt, og disse utgjør hhv. 92 % og 82 % av totalen. Undersøkelser utført av NINA viser videre at det er en tydelig sammenheng mellom antall rein påvist tatt av kongeørn og slaktevekter, noe som indikerer at det først og fremst er rein i dårlig kondisjon som tas. Dette viser at forebyggende tiltak, som utsatt slipp av sau på sommerbeite og forbedring av kondisjonen hos sau og rein, kan ha stor positiv effekt.

Lisensfelling og geografisk differensiering lite aktuelt

Med dagens forvaltning er felling av kongeørn kun tillat i form av skadefelling som følge av skader på sau og rein. For våre fire store rovdyr benyttes derimot ordinær jakt på gaupe, og lisensfelling på jerv, bjørn og ulv, som bestandsregulerende tiltak for å imøtekomme fastsatte eksakte bestandsmål. Det er i tillegg etablert egne rovdyrsoner (geografisk differensiering) og regionale bestandsmål for disse artene.

Kongeørna skiller seg mye fra de store rovdyrene, bl.a. ved å være langt mer tallrik, ved å ha en stor utbredelse og en helt annen arealbruk. Mye tyder på at det er enkeltindivider som i noen tilfeller kan gjøre stor skade på sau og rein. Direktoratet vurderer derfor lisensfelling eller geografisk differensiering som et lite aktuelt og ineffektivt tiltak for å redusere skadeomfanget, da dette i tilfellet ville forutsette felling av et svært stort antall tilfeldige individer, med en usikker effekt på skadestatistikken. Det påpekes også at denne type felling vil være ressurskrevende, og skape kraftige reaksjoner i miljøbevegelser og den øvrige befolkning både nasjonalt og internasjonalt.

Lovverk og erstatningspolitikk

Miljødirektoratet åpner i sin rapport opp for å gjennomgå de juridiske forutsetninger for dagens praktisering av skadefellingstillatelser. Dette kan innebære at kravene til skadefelling forenkles i områder hvor det påvises omfattende skader voldt av kongeørn over år. Selv om det anbefales at også slike fellingstillatelser skal være begrenset i tid og rom, er NOF bekymret for at dette kan føre til felling av tilfeldige individer som ikke volder skade. Utvidet skadefelling, og ikke minst lisensjakt, ville være temmelig unikt i norsk sammenheng, og ville etter NOFs mening være i grenseland av hva som er tillatt ifølge internasjonale avtaler Norge er tilknyttet, som Bernkonvensjonen. Selv ikke skadefelling av arten er tillatt i våre naboland Sverige og Finland. Skulle dette bli innført hos oss ville dette utvilsomt vekke internasjonal oppmerksomhet, og svekke Norges allerede sterkt skadeskutte rykte som en ansvarlig miljønasjon.

NOF mener at fokuset i norsk erstatningspolitikk heller bør rettes mot å forebygge skader hos rein- og sauenæringene, og at vi her med relativt enkle grep har et stort potensiale til å redusere tap både til kongeørn og til de store rovdyrene. Videre fortjener andre årsaker til bortfall av sau og rein større oppmerksomhet. I mange regioner er tap forårsaket av bl.a. sykdom, flåttbitt, predasjon fra rødrev og andre skader etter uhell langt mer betydelige enn tap til rovdyr og kongeørn.

Nettsak på Miljødirektoratets nettsider

emneord Emneord: forvaltning kongeørn Miljødirektoratet