Forsiden
Du er her: Forsiden > Organisasjonen > Fuglelokaliteter
  Siste nytt    Om oss    Bli medlem    Tillitsvalgte    Lokallag    Kalender    Tidsskrift    Kontakt oss    

Fuglelokaliteter

Kart over fuglelokaliteter i Vestfold

Lardal kommune

Svartangen

Blant fylkets innsjøer “langt inn på skauen” er Svartangen utvilsomt i fremste rekke med hensyn til fugleliv. Vannet er dessuten lett tilgjengelig. Skogene rundt Svartangen er vidstrakte, og ikke alt for mye skjemmet av hogst. Åskomplekset Floretuten og Ruketuten, nord for innsjøen, rager 602 meter over havet.

Det anbefales å kjøre opp bomveien ved Styrvoll kirke (skiltet) i Lågendalen, for så å parkere på en av parkeringsplassene ved dammen. Vær forberedt på rundt 6 kilometer med til dels bratt og svingete grusvei. Vel framme tar man bena fatt, eller bruker sykkel, på veien(e) på vestsiden av vannet. Rundtur er fullt mulig (bru over elva i nordvest-enden) og anbefales for så vidt, men østsiden av Svartangen er mindre idyllisk og normalt langt mindre spennende med hensyn til fugl.

Skibberoset i nordvest-enden av sjøen er trolig det enkeltstedet som gir størst uttelling ved fuglekikking. Eksempler på arter man fort kan treffe på i Svartangen-området er kanadagås, storlom, krikkand, fossekall, dverglo, gråsisik, buskskvett, musvåk, spurvehauk og fiskeørn. Vintererle er fast inventar i Dalelva. Her i utløpselva finnes dessuten Vestfolds høyeste foss. Trollfossen er imidlertid meget vanskelig tilgjengelig.

Svartangen er et glimrende utgangspunkt for lange sykkelturer på et omfattende skogsbilveinett. Ikke bare store deler av Lardal ligger åpent for deg, grusveiene fører spreke syklister langt inn i dypet av Siljan og Skien kommuner i Telemark, og Kongsberg kommune i Buskerud.

Frode Omland, Sandefjord


Larvik kommune

Mølen

Mølen ligger lokalisert helt syd-vest i Vestfold, og har gjennom flere ti-år vært rangert som en av Norges ypperste fuglelokaliteter. Fuglestasjonen (opprettet i 1976) har eget husvære i området, og tilbyr overnatting for de som vil ta del i stasjonsarbeidet.

Området har veiforbindelse helt fram. Fra E-18 ta av ved Larvik (Farriseidet) og følg skilt mot Helgeroa. Følg riksvei 302 (forbi Helgeroa) og videre skiltet vei til Mølen (til høyre ved store buss-garasjer). Det er en stor P-plass i området - like ved fuglestasjonen. Torp flyplass (Sandefjord) ligger bare ca. 35 km. unna, og har flere daglige forbindelser til inn- og utland. Larvik har daglig ferjeforbindelse med Danmark (Fredrikshavn) og Sandefjord likeledes med Sverige (Strømstad).

Biotopmessig preges halvøya av et karakteristisk åpent morenelandskap med utpreget lav vegetasjon (i hovedsak einer og tornekratt). Mot sjøsiden (syd og syd-vest) dominerer strender av rullestein nesten uten vegetasjon. Større arealer er også oppdyrket kulturmark. I tidligere tider (fram til 1960- tallet) ble området beitet av husdyr. Etter den tid skjer årlig en langsom, men jevn tilgroing av særlig le-områdene. Dette har i noen grad påvirket den lokale fuglebestanden.

Takket være Mølens strategiske plassering helt ut mot Skagerrak dirigerer ledelinjer store mengder trekkfugl til området. Særlig er høsttrekket omfattende, og i hovedtrekkperioden rundt sept. / okt. kan opp mot hundre tusen fugl passere på direkte trekk i.l.a. morgentimene. Dager med høytrykk og vinder fra vest - nordvestkant gir da ofte optimale trekkbetingelser. Artsmangfoldet er da stort, rundt 100 arter pr. dag er godt mulig å oppnå. Dominerende arter er typisk ulike finkefugler, særlig bok-/bjørke- fink samt grå-/grønnsisik under invasjonsår. Trekket av ringduer kan være spektakulært rundt den første uken av oktober (flere ti-tusen ind. passerer mot syd på optimale dager). Etter norske forhold er også rovfugltrekket enkelte dager betydelig. Området huser også normalt bra mengder med rastende ender seinhøstes, og innslaget av rastende lommer og dykkere m.m. er også lett synlig. Obs. av s.k. havsfugl kan være en svært innbringende gesjeft på dager med sterk pålandsvind. Helt regulært observeres da lirer, joer og spennende måkefugl m.m.. Disse observasjonene gjøres best fra utsiden av Mølen-halvøya (Saltstein) eller fra Ravn noen km. østover på Brunlaneskysten.

Også vårhalvåret kan by på store fugleopplevelser på Mølen. Allerede i slutten av mars oppleves den første trekktoppen av tidligtrekkere (eks. storskarv, sanglerke, bokfink, duetrost), men riktig spennende blir det først rundt midten av mai da artsantallet øker betydelig. Nettopp i denne perioden, og framover til litt inn i juni, dukker det hvert år opp rariteter fra fjern og nær. Trekkbevegelsene over Mølen om våren er gjerne av en annen karakter enn høsttrekket. Særlig i den spennende perioden rundt medio mai er det ofte natt-trekkerne som dominerer. Utover halvøya kan det da være et yrende liv av rastende trekkfugl, og særlig når værforholdene er litt tunge med dis, lett regn og høy temperatur. I den samme perioden passerer normalt også et betydelig antall vadefugl. Eksempelvis opptrer småspove hvert år i mai med flere hundre individer - av og til på samme dag.

Organisert ringmerking drives i trekkperiodene vår og høst. Tot. har 160.000 ind. blitt ringmerket (pr. 2004). Periodevis utføres systematiserte trekktellinger (særlig om høsten). Resultatene av disse aktivitetene gjenfinnes i egne publikasjoner. Rundt 320 forskjellige fuglearter er påvist på Mølen. Av disse er nær 100 funnet hekkende.

Interesserte som vil delta i stasjonsarbeidet bes å ta kontakt. Husrom forbeholdes kvalifiserte observatører og ringmerkere.

Postadresse: Mølen Ornitologiske Stasjon, postboks 220, 3201 Sandefjord.

Kontaktpersoner:
Bjørn Gokstad Thorsen (ang. overnatting og lignende) tlf. 33450589 (priv.)
Gunnar Numme tlf. 33478773 (priv.)

Alle intessante observasjoner fra området mottas med stor takk (e-post: gnumme@online.no)

Tekst og foto: Gunnar Numme

Brånakollane

Brånakollane ligger ca 3 km nord for Åsrumvannet i Larvik kommune. Du kan nå området fra en skogsvei som krysser fra Lågendalen (mellom Allum og Haugland) og over til Fjære. Skogstraktene rundt Brånakollane ble oppdaget som rike fuglemarker allerede på 1950 tallet. Her ble mang en felttime nedlagt av Tollef Fjære og Rasmus Bringeland. Det var særlig hakkespetter og rovfugl som stod i fokus for deres feltarbeid og det var i disse skogene de to gjorde sine studier av hvitryggspett, som ble publisert i NOFs fagtidsskrift “Cinclus” i 1981. Helt fram til 1970-tallet var selve Brånakollane bare en lite kjerneområde i et stort naturskogslandskap med bøke- og blandingsskoger. I disse lavlandsskogene fantes et yrende fugleliv: Bringeland og Fjære beretter om en sjelden naturskogstype hvor alle hakkespettene fantes og med arter som musvåk, hønsehauk, kattugle, spurveugle, skogdue, kjernebiter og bøksanger. Som om ikke det var nok, gjorde disse to aktive ornitologene hekkefunn av nesten alle disse fugleartene innenfor en radius på bare noen få hundre meter! Så kom barkebilletid og flateskogbruket bredte om seg i Lågendalsområdet. I 1980 ble et lite område på 192 daa rundt toppen av Brånakollane vernet som naturreservat og dette er den største og best bevarte resten av de en gang så store, gamle lavlandsskogene som fantes i åstraktene rett nord for Åsrumvannet. Heldigvis finnes også noen mindre “rest-områder” med naturskog i de mange bratte liene i landskapet rundt Brånakollane.

Dette ble mye historie, men jeg synes det er på sin plass å heve perspektivet litt når en omtaler et området som har historisk sus over seg i Vestfold-ornitologien! En må tross alt være glad for at et naturreservat ble opprettet på Brånakollane. Her kan en se hvordan en uskjøttet, gammel bøkeskog ser ut (i motsetning til bøkeskogen i Larvik som skjøttes som en park). Her kan en søke roen i en av våre best bevarte bøke-naturskoger, med grove, blygrå, rette bøkestammer på nærmere 30 meters høyde, innhule eikekjemper og mange andre opplevelseskvaliteter. Fuglelivet i området er ennå rikt, selv om Rasmus Bringeland sin favoritt - hvitryggspetten - dessverre ser ut til å være borte som hekkefugl i området. Men både bøksanger, kjernebiter, musvåk og dvergspett, for å nevne noen, frister ennå tilværelsen i disse skogområdene.

Arne Heggland

Eftang

Eftang, i gamle Tjølling kommune, er et kystlandskap som byr på varierte og spennende naturtyper. Fuglekikkere og andre naturinteresserte kan glede seg over et rikt og tiltalende landskap her ute året rundt. Flere innfallsporter inn i området finnes. Det enkleste er nok å følge skiltingen mot “Ula” (fra Klåstadkrysset) og ta av mot Ølbergholmen friområde. Ved veis ende kan en så velge å rusle mot Ølbergholmen eller Sandvikbukta - begge to fine fuglemarker.

Eftangstrendene spenner helt fra Ølbergholmen i vest til Solbergodden og Fordoppa i øst. Den grunne Sandvikbukta ligger sentralt i området. I disse farvannene, samt litt lengre ut - rundt Svartskjær og Flaten - raster mye vannfugl i vinterhalvåret. Innimellom de alminnelige artene som ærfugl og svartand, finner en nesten alltid en og annen alkefugl, havelle, sjøorre og, hvis en er heldig, ofte lom eller lappedykkere. Teisten er en karakterart i området og noen individer av arten fisker ofte etter tangsprell helt inne i Sandviksbukta.

Både de flate grasslettene på Andebakke (rett vest for Sandviksbukta) og sumpen i Ringane (på østsiden av Sandviksbukta) er gode fuglelokaliteter hvor trekkfugler slår seg ned vår og høst. Begge stedene kan som regel skilte med barflekker eller flekker med åpent fersk/brakkvann selv i strenge vintre og tiltrekker seg derfor en del overvintrende fugler. I Ringane observeres ofte bekkasiner (både kvart og enkelt) og en sjelden gang vannrikse vinterstid. Skjærpiplerke er for øvrig en karakterart i Eftangstrendene om vinteren. Opp til 50 skjærpiplerker har blitt talt opp her ute på én dag i desember. I vintere uten for mye is, ligger ofte mye andefugl i Viksfjord. Fra Eftangsida (ved Kåvan og hyttefeltet rett vest for Fristad) har en god utsikt ut over dette fjordområdet. Lappfiskand er en av artene en kan være så heldig å “spotte” i denne delen av området.

Eftang tilbyr glimrende muligheter for telling av visuelt trekk. Fjellknatten mellom P-plassen ved “veis ende” og Andebakke er et strategisk oppstillingspunkt i så måte. Herfra kan en observere store mengder trekkfugl, som finker, troster og duer. Om høsten passerer gjerne mye rovfugl like på innsiden av Eftanglandet. På de beste dagene kan en observere mellom 100 og 200 våk. En del sjeldne rovfuglarter, blant annet glente og svartglente, har også blitt sett trekkende forbi Eftang. Sjeldenhetene oppfattes vel ofte som “krydderet” i fuglehobbyen. At et område tiltrekker seg et bredt og variert spekter av fuglearter, inkludert sjeldenheter, er dessuten en bekreftelse på en strategisk beliggenhet og/eller stor verdi som raste- og beiteplass for fugl på gjennomtrekk.

Når sørvest-kulingen feier over landet og regnet pisker ned, er vel sjøfugltelling noe av det mest fornuftige det går an å ta seg til? Sjøfugltellinger fra Eftanglandet kan være en givende sport. Solbergodden er et godt valg for den sjøfuglinteresserte. Havsuler, havhester og krykkjer i store antall, samt mindre antall joer, lirer og mer sjeldne gjester kan forventes å fryde et stort og vått teleskopøye på en dag med klaff på sjøfuglfronten.

En rusletur i kultur- og skoglandskapet på Eftanghalvøya gir rom for varme og varierte naturopplevelser. Her finnes staselige, små svartorsumper og tørre knauser med vindslitte furuer. Dvergspett, musvåk og spurvehauk hekker i disse kystnære skogene. I trekktidene kan en se et variert utvalg av trekkfugl som har slått seg ned en stakket stund før de forlater landet.

Arne Heggland

Klåstadkilen

Midt mellom Sandefjord og Larvik, ved avkjøringen til Ula, ligger Indre Viksfjord naturreservat. Klåstadkilen er navnet på den kilen som tidligere strakte seg helt inn til riksvei 303, men som på 70-tallet ble demmet opp til jordbruksformål. Dette navnet brukes i dag på det nåværende naturreservatet som omfatter to store gruntvannsbassenger på innsiden av Vikerøya med til hørende strandsone. Ved fjære sjø kan store mudderflater være tørrlagt og benyttes til matsøk for vadefugler. En rekke andefugler bruker området som rasteplass i trekktidene foruten et bredt spekter med vadere. En karakterart i området er knoppsvane som sees året rundt med maks antall på rundt to hundre individer. Klåstadkilen har også vist seg å være en god overvintringsplass for vannfugl i milde vintre uten is på fjorden. I sommer-halvåret er nattergal en karakterart. Opptil tolv syngende hanner innenfor et område på en kvadratkilometer, gjør at stedet hører til blant de beste lokalitetene for arten i distriktet.

De periodene med størst konsentrasjon av fugl i kilen er sent i april og i slutten av august. Det er i disse periodene det også er mulig å treffe på flest arter i området. Av observerte sjeldenheter, er kanskje en langnebbekkasinsnipe i august 2000 det mest spesielle. Utover det er det gjort observasjoner av blant annet sitronerle, aftenfalk, tartarpiplerke, kornspurv og avosett i løpet av de siste tjue årene.

Adkomsten til Klåstadkilen kan være litt vanskelig på grunn av manglende parkerings-muligheter. En mulighet er å ta av til venstre i Ulakrysset, kjøre opp bakken og parkere på høyre side av veien som går inn til høyre på toppen av bakken. Pass på at traktorer og andre maskiner kan passere på veien ned til området. En annen mulighet er å fortsette på veien mot Ula over neste bakketopp og så ta inn første til høyre. Hvis man følger sandveien til første avkjørsel til høyre, finner man en liten P-plass ved krysset. Herfra kan man gå over jordene ned til kilen tidlig på våren eller etter at kornet er tatt på høsten. Vis imidlertid hensyn når du ferdes ved dyrka mark for å unngå konflikter med grunneierne.

Martin Lohne

Eineren

Dette interessante stedet ligger helt sør i fylket. Noen mener naturen her rundt Havnebukta har en viss sydlandsk karakter, og det kan jeg godt forstå. Midt i området finner man en myrlignende slette, bevokst med takrør (mye), kratt og treklynger. Til rundt midten av 1960-tallet gikk husdyr på beite her. Frodig løvskog, med et stort innslag av svartor, omgir sletta på flere kanter, men mest i vestlig sektor.

Rundt sørenden av den myrlignende marka er landskapet mer åpent, med bergknauser, våte partier og frodig strandsonenatur innenfor en grunn havbukt. En bit av den såkalte kyststien snor seg gjennom dette landskapet.

Det er mulig å kjøre bil inn i området fra to kanter, men grusveien er stengt for gjennomkjøring i tiden 15. juni til 15. august. For turens skyld (og artslistas del) vil jeg imidlertid anbefale at man parkerer på vestsiden av Havnebukta. Du finner fram hit ved å følge riksvei 302 nesten til Nevlunghavn. Straks etter å ha passert avkjøringen til Mølen (skiltet), vil du få øye på sjøen og Havnebukta. En stor parkeringsplass ligger kloss ved riksveien på venstre hånd.

Fuglelivet i området er uvanlig rikt. Ikke minst fuglesangen kan være overveldende. Her finnes en høy tetthet med syngende hanner av mange slag. Artene som ofte utmerker seg med påfallende mange syngende hanner er hovedsakelig nattergal, myrsanger, gulsanger, hagesanger, tornsanger, rødstrupe og bokfink. Eineren er det eneste stedet hvor undertegnede har opplevd et nært naboskap mellom myrsanger og gulsanger. Og den kombinasjonen, kan jeg love, byr på en helt spesiell sangopplevelse! I de seneste år har revirhevdende gråsisik (eventuelt brunsisik) bidratt til en heving av lydnivået i området.

En rundtur, med det tidligere dyrebeitet i sentrum, anbefales. Man følger da tre forskjellige grusveier, samt den tidligere nevnte kyststibiten (blåmerket). En slik runde kan fort legge til artslista. Eineren-området har absolutt et potensial for overraskelser, og sjeldenheter som svartstrupe, trostesanger og gresshoppesanger er funnet her. Kikk gjerne etter dverglo i Havnebukta.

Frode Omland, Sandefjord

Rakke - Naverfjorden

Å kombinere fuglekikking med vandring på den såkalte kyststien i Larvik har vist seg å være en god idè, som mange ganger har resultert i en fyldig artsliste. Kyststien fra ende til ende, strekningen Stavern - Øgården nord for Helgeroa (35 km), er imidlertid for drøy som dagstur. Man må velge seg en etappe. I denne artikkelen har jeg tatt for meg strekningen Rakke - Naverfjorden. Denne biten av kyststien byr på en god dose mosjon, solide naturinntrykk og ikke så rent lite fugl.

Jeg har alltid valgt å starte fra Rakke-kanten. En offentlig parkeringsplass finnes 2,5 kilometer sør for Stavern sentrum. Ta av fra riksvei 301 til venstre mot Rakke (skiltet) og hold til høyre i veidelet ved en campinplass (Solplassen) på venstre side.

Beregn minst to timers vandring til Naverfjorden. Joggesko er som regel godt nok fottøy. En fin formiddag i mai-juni tar artslista form temmelig raskt. 15-20 arter på de første 10 minuttene er som regel ikke noe problem. Gulspurv, linerle, steinskvett, tornirisk, skjærpiplerke osv. lar sjelden vente på seg. I buktene rundt Kuøya noter man fort 7-8 arter andefugler og vadere. Innenfor Kuøya ligger en liten, men frodig våtmark (brakkvann). Rørsanger, myrsanger, sivspurv og nattergal kan man treffe på her. Sistnevnte finnes forøvrig mange steder langs ruta. Selv har jeg på dagtid talt opptil 6 syngende individer.

Halvøya ved Røvika er lengst ut mot havet, og etter min mening en av de fremste idyllene mellom Stavern og Mølen. Maleren Odd Nerdrum eier Røvika gård. Det var her ute, blant vidstrakte svaberg og særegen løvskog, jeg i 1998 for første gang kom over revirhevdende gråsisik (eventuelt brunsisik) langs kyststien i Larvik. I dag er arten vel etablert i kystavsnittet fra Mølen til Tønsberg. Syngende hanner kan høres nesten hvor som helst langs ruta som omtales her.

Den innerste delen av Naverfjorden preges av tidevannsflater med mange grove steiner. På vestsiden av den store sandstranda pleier jeg å snu. Kyststietappen videre mot Hummarbakkfjorden har heller liten kontakt med havet, og er dessuten preget av campingplasser og hyttefelt i større grad enn jeg setter pris på.

Mer uvanlige arter på mine turer i juni og juli har vært dverglo, storspove, tundrasnipe, brushane, stillits og vendehals.

Frode Omland, Sandefjord

Jordstøyp

Jordstøyp (319 moh.) er et stort åskompleks, som av mange regnes som et landemerke i søndre Vestfold. Topografien gjør det naturlig å dele området inn i en østre og en vestre del. Østre Jordstøyp er det partiet av åskomplekset som ligger nærmest Lågendalsveien og som man ser fra Kvelde. En merket sti, som det kan være vanskelig å finne fram til, fører til toppen. Terrenget videre mot Vestre Jordstøyp er temmelig utfordrende, men det er mulig å følge en merket løype.

Jordstøyp fikk status som naturreservat i 2002. Området byr på blant annet vidt utsyn, kupert, spennende terreng og “urskog”. Den letteste ruten til den vestre åsryggen er merket fra vest. Parkerer du ved bomveien i østenden av Skjærsjøen trenger du rundt en time på å nå toppen. Her oppe står en brakke for telekommunikasjon. Rett vest for dette bygget finner du nevnte “urskog”. Denne lokaliteten har en rik blandingsskog med blant annet mange gamle eiker og lindetrær med imponerende dimensjoner. “Urskogen” på Jordstøyp er, i likhet med Brånakollane naturreservat nord for Åsrumvannet, eksempler på grovvokst blandingsskog med store mengder liggende og stående døde trær. Imidlertid er bøk dominerende treslag på Brånakollane, mens bøka nesten mangler helt på Jordstøyp.

Vestre Jordstøyp var i en årrekke et av de sikreste tilholdsstedene for hvitryggspett i vårt fylke. Andre fuglearter man kan støte på i området er for eksempel dvergspett, gråspett, jerpe, storfugl, rødstjert, bøksanger, musvåk og vepsevåk. Ikke bli overrasket dersom en vandrefalk dukker opp. Arten hekker ikke i åskomplekset, men flyr over området regelmessig i hekketiden. Jordstøyp er trolig en gammel hubro-lokalitet, og ropende hann har blitt hørt her i senere år.

Frode Omland, Sandefjord


Sandefjord kommune

Goksjø

Goksjø er Vestfolds tredje største innsjø, i nær konkurranse med Bergsvannet i Hof, og etter Farris og Hallevannet i Larvik. Mesteparten av vannet befinner seg i Sandefjord kommune. Resten tilhører kommunene Larvik og Andebu. Goksjø kan grovt deles inn i en stor vestlig del og en langt mindre østlig del, bundet sammen av et 700-800 meter langt sund. Innsjøens lengde er rundt 5 kilometer. Overflaten utgjør over 3 kvadratkilometer. Høyden over havet ligger på 28 meter. Middel dybde er anslått til 7,6 meter. Det største dypet måler 23 meter.

Goksjø har sitt eneste utløp i nord, i Hagneselva, som starter fra Trollsåsbukta. Hagnesvassdraget finner veien til havet via Åsrumvannet og Lågen. De største elvene inn til Goksjø er Storelv og Skorgeelva. Førstnevnte elv har sin hovedkilde i Askjemvannet. Sistnevnte elv kommer hovedsakelig fra Trollsvann og Åletjønn. Vassdragenes lengde måler mellom 14 og 20 kilometer.

Goksjø er omgitt av mye skog så vel som store arealer dyrket mark. En rekke mindre åser setter sitt preg på omgivelsene. Vest for innsjøen finnes to tjern, “Askedalstjønna” og Åshildrødtjønna, som begge renner ut i Goksjø. Førstnevnte tjern, med et tilhørende, større myrområde, er fredet som naturreservat. Mellom Røvern og Brentåsen ligger en større, åpen myr. Rett sør for Åsrumveien, omkring Solbergbekken, finnes et større myrområde tett bevokst med bjørk, til dels sumpbjørkeskog. Nord for Svinesbukta ligger Napperødtjønna naturreservat.

Det er fortsatt et omfattende dyrehold omkring Goksjø, og områder med kulturbeite og eng finnes mange steder. Beitende storfe, hest eller sau er et vanlig syn. Fritidsbebyggelsen ved Goksjø er heller liten, og teller rundt 25 hytter spredt langs den godt over 20 kilometer lange strandlinjen.

Hovedveinettet omkring innsjøen, nærmere bestemt Raveien (gamle E18), Åsrumveien (riksvei 304), Kodalveien (riksvei 305) og Trollsåsveien, utgjør 20 kilometer. Den som ønsker å kjøre bil helt frem til vannet har imidlertid få muligheter. Strengt tatt kan bare tre strandområder nås av allmennheten med bil. Disse stedene er Klavenesbukta og Lastelandet i øst, og Kalven i nord.

For den som vil nærme seg Goksjø til fots eller med sykkel, finnes en rekke gode muligheter. Nedenfor nevnes de viktigste rekreasjonsområdene eller innfallsportene: Gubbetangen, Sandtangen, Galsrødveien, Vestre Holmen, Askedalen, Reppesgårdveien, Hagnes, Boroa og Røvern. Sandtangen, Hagnes og Røvern kan godt betegnes som de klassiske utfartsstedene for turfolk som ferdes i traktene rundt Goksjø.

Goksjø via Klavenesveien (starter nær Raveien)

GUBBETANGEN: Bomvei. Området er kanskje mest kjent som fiskeplass. Selve odden ligger rundt 700 meter nord for Sandtangen, og fører deg inn mot sentrum av Goksjø. Veien hit passerer en gård og tre hytter. Langs veien har du til dels fin oversikt over det store sundet øst-vest i Goksjø. Ved enden av veien ligger en fjerde hytte og den må du ta hensyn til. Fra tangen har man optimal kontroll på eventuelle fugleforflytninger mellom den østlige og den vestlige delen av innsjøen. Bukta på den andre siden av sundet huser av og til en god del andefugler.

SANDTANGEN: Bomvei. Navnet er beskrivende og stedet blir mest brukt til landtur, fisking, soling og bading. Denne plassen byr imidlertid på et praktfullt utsyn over store deler av Goksjø. Her har du for eksempel god kontroll på eventuelle fuglebevegelser ut og inn av innsjøens største bukt, Bøbukta. Det er for øvrig lettvint å rusle i strandkanten et godt stykke innover Bøbukta.

GALSRØDVEIEN: Noen betrakter Bøbukta som selve fuglebukta i Goksjø, og Goksjø grunneierlag har bestemt at det skal være forbud mot jakt her. På grunn av dyrket mark er området imidlertid vanskelig tilgjengelig. Dersom Bøbukta interesserer mest, kan det lønne seg å besøke skogsområdet mellom Galsrød og Klavenesåsen. Helt ut mot sundet mellom “Bygdeborgåsen” og øya i Bøbukta finnes en fjellknaus med fremragende utsyn over denne sørligste delen av innsjøen. Utsiktpunktet kan nås fra Galsrødveien så vel som Sandtangen. Du må kanskje prøve deg litt fram for å finne stedet.

OBS Det råder en viss forvirring rundt betegnelsen Bøbukta. Strengt tatt regnes bare de to sørligste, små vikene i Goksjø som Bøbukta. Av og til kalles disse småvikene for henholdsvis Galsrødbukta og Nesbukta. Med Bøbukta menes i denne artikkelen Goksjø sør for Sandtangen.

Goksjø via Åsrumveien (riksvei 304)

GALSRØDBUKTA: Bilende fuglefolk stopper ofte nær den krappe svingen ved Bø gård for å observere. Fra veikanten er det brukbart utsyn mot det innerste og tidvis fuglerikeste partiet av Bøbukta, også kalt Galsrødbukta. Man må imidlertid passe seg her og være bevisst på hvor man parkerer, for veien er uoversiktlig.

VESTRE HOLMEN/ASKEDALEN: Dette er et variert område. Foruten to av Goksjøs sivbukter, er området preget av et større, skogkledd myrlende, som også huser et tjern, sumper og kjerr. Vestre Holmen og Askedalsbukta er på en måte atskilt av en større jordlapp. Når kornet er slått beveger man seg imidlertid lettvint mellom disse to nærliggende stedene. Et lite svaberg på en odde byr på fint utsyn over sentrale deler av Goksjø. Våtmarken ved Askedalen fikk status som naturreservat i 2001.

REPPESGÅRDVEIEN: Denne grusveien leder til en gård ved et strandområde med innmark og en fjellknatt for privat (?) rekreasjon. Fra strandområdet er det utsyn over sentrale deler av innsjøen, men stedet har ikke på langt nær det samme potensialet for fugl som området rundt Askedalsbukta en kilometer lenger sør. Like nord for Reppesgårdveien ligger Åshildrødtjønna. Dette tjernet er omtrent dobbelt så stort som den mer kjente Napperødtjønna ved Kodalveien. Skogsområdet mellom Reppesgårdveien og Hagnes er nokså kronglete, og det kan være problematisk å orientere seg.

Goksjø via Trollsåsveien

HAGNES: Bomvei. Når man starter ut fra parkeringsplassen ved brua og følger veien langs Hagneselva innover mot utløpet og Knarvika, ser man ikke noe til sjøen. Under isløsningen om våren og før isen legger seg i vinterhalvåret, er det imidlertid ofte bra med andefugler i elva. Vassdraget kan også by på fossekall og vintererle (fortrinnsvis på vestsiden av Trollsåsveien). Det er mulig å ta en avstikker til Trollsåsbukta. Stikkveien til Gunnerød leder vekk fra Hagneselva og Goksjø, og mot en nedlagt gård i et større skogsterreng. Fra Asbjørnrød, en kilometer lenger sør, fører en gårdsvei ned til Reppesgårdveien.

KALVEN: Kalven er en halvøy mellom Trollsåsbukta og Trevlandsbukta, helt nord i Goksjø. Halvøya byr på fine muligheter for rekreasjon, men stedet anbefales ikke for fuglekikking. Av og til kan det imidlertid være en del andefugler i buktene. Goksjø har sitt utløp i Trollsåsbukta. Veien ut til Kalven er stengt i vinterhalvåret. Kalven kan også nås til fots fra Hagnes.

BOROA. Rett vest for Skjeggerødkrysset starter en grusvei som går på vestsiden av Storelv ut til Bergeåsen. I krysset før Bergeåsen holder man imidlertid til venstre og følger en traktorvei nesten ut til oset. Boroa heter det her. Under isløsningen i april kan det være bra med andefugler i bukta ved oset. Fra oset ser man over til Reppersgårdtangen og Knarvika. Røvern ruver fint mot sør, på den andre siden av Storelv.

Goksjø via Kodalveien (riksvei 305)

VAGGESTAD: Bomveier. Området mellom Svinesbukta og Storelv har kanskje mest å by på, ikke minst et flott utsyn fra toppen av “bygdeborgåsen” Røvern. Myra vest for Brentåsen er blant de største i Sandefjord kommune. Fra den lille parkeringslommen rett sør for Vaggestad fører to veier til Goksjø. Veien rett fram går til Svinesbukta, mens veien til høyre leder mot Røvern. Den siste tredjedelen av ruta til Røveren er nokså kronglete og heller ikke merket.

LASTELANDET: Lastelandet byr på Goksjøs klart letteste tilnærming. Samtidig er dette området trolig det beste valget som observasjonssted totalt sett. Flest arter ser ut til å forekomme her. Trafikken på riksveien kan imidlertid virke forstyrrende. Neset mellom Lastelandet og Svinesbukta er til tider en populær rasteplass for andefugler og vadere.

KLAVENESBUKTA: Når man kommer fra Raveien og følger Kodalveien, tar man til venstre etter drøyt en kilometer, i begynnelsen av en lang høyresving. Fra stranda har du svært god oversikt over bukta. Tidvis bra med andefugler her. Sandefjord Roklubb bruker stedet som base.

Fuglelivet

Goksjø har en betydelig kapasitet som fugleområde, i hekketiden så vel som i trekktidene. Denne relativt store innsjøen er imidlertid kronglete og uoversiktelig som helhet. I forbindelse med fuglekikking må Goksjø oppsøkes fra flere kanter om man ønsker å få med seg det meste.

Avhengig av omstendigheter som isforhold, båttrafikk og jakt, så kan øst-delen være like “bra” som vest-delen med hensyn til fugl. Ivrige fuglekikkere bør derfor oppsøke begge seksjonene. Man trenger minst tre standplasser for å dekke innsjøen brukbart. I øst anbefales Lastelandet sterkest, men det kan være lønnsomt å sjekke den lett tilgjengelige Klavenesbukta også. For å dekke vestdelen ville jeg valgt Sandtangen eller Gubbetangen som utkikksplass, pluss fjellrabben mellom Klavenesåsen og Galsrød, eventuelt området rundt Vestre Holmen og Askedalsbukta.

Knoppsvane kan trygt kalles en karakterfugl i Goksjø, da arten synes å hekke i hver bukt og vik. Bestanden teller rundt 10 par. Sivspurv forekommer også mange steder. I egnede områder kan parene hekke tett. Det samme gjelder for rørsanger. Sothøne hekker flere steder, med flest par i Bøbukta. Kanadagås ses ofte i innsjøen, men jeg vet ikke om arten har hekket. Gråhegre har siden midt på 1970-tallet hekket i koloni rett nord for Trevlandsbukta, og mange individer benytter innsjøen som fiskeplass.

Fiskeørn saumfarer Goksjø daglig, på utkikk etter fisk. Fugler fra flere hekkeplasser oppsøker innsjøen, og av og til kan man i løpet av noen timer oppleve den ene fuglen etter den andre. Både myrsanger og nattergal er registrert, men forekomsten virker tilfeldig (sammenliknet med en rekke mer kystnære lokaliteter).

I trekktidene raster ender som kvinand, toppand, brunnakke og laksand i til dels pene antall. For eksempel ble en flokk på 24 laksand notert i Bøbukta 4/5-97. Mindre flokker grågås går ned av og til. I de senere år har storskarv blitt et vanlig syn om høsten. Flokker på over 50 individer forekommer. Sangsvane er en regelmessig gjest i vinterhalvåret, og selv har jeg talt opptil 70 individer i èn flokk. Isforholdene bestemmer ofte hvor i Goksjø man finner arten. Sangsvanene pendler trolig til en viss grad mellom Goksjø og nærliggende vann og vassdrag, for eksempel Lågen.

Goksjø har et betydelig potensiale for større eller mindre overraskelser på fuglefronten. Artslista teller arter som for eksempel smålom, storlom, toppdykker, horndykker, knekkand, taffeland, bergand, havelle, sivhauk, myrhauk, lerkefalk, vannrikse, myrrikse, temmincksnipe, isfugl og sivsanger.

OPPROP!

Undertegnede tar sikte på å utarbeide en fullstendig artsliste for Goksjø-traktene i løpet av 2003. Innsamlingen av data er imidlertid tidkrevende og til dels vanskelig. Eldre og nye observasjoner tas imot med takk! Send info til: frodeomland@hotmail.com

Diverse

I flere omganger fra 1969 til 1975 ble vannstanden i Goksjø senket med totalt 130 cm. Dette ble gjort ved å redusere bunnen (terskelen) i innsjøens eneste utløpselv, Hagneselva. Noen grunneiere fikk dermed tilgang på ekstra arealer med dyrkbar mark. I dag hevder enkelte grunneiere at dette tiltaket blant annet har ført til at innsjøen gror igjen, og på denne bakgrunn er det blitt fremmet ønsker om en høyere vannstand. Grunneiere står imidlertid hardt mot hverandre i dette spørsmålet.

I kommuneplanen er det nevnt at Goksjø bør ha en vannkvalitet og en miljøtilstand som gjør innsjøen egnet til bading, fritidsfiske og annen rekreasjon, samt som ressurs for jordvanning. Det er imidlertid klart at Goksjøs helsetilstand ikke er tilfredsstillende. For tiden jobber også myndighetene med saken. Blant annet har Fylkesmannen i Vestfold gitt penger til et forprosjekt der ulike tiltak i sjøens nedbørsfelt skal vurderes. Det er meningen at forprosjektet skal munne ut i en helhetlig tiltaksplan for Goksjø. Forslag til konkrete tiltak kan ventes i løpet av 2003.

Frode Omland, Sandefjord