Forsiden
Du er her: Forsiden > Organisasjonen > NOFs fagseminar på Vega

NOFs fagseminar på Vega

Av Magne Myklebust (01.07.2008)

I begynnelsen av mai ble NOFs fagseminar arrangert på Vega i Nordland. For mange av deltakerne var det spennende å se hvordan lokalmiljøet tar vare på dunværtradisjonene i Vegas skjærgård. Dette er et fullstendig referat fra seminaret, en litt kortere versjon var å finne i Vår Fuglefauna 2-2008.

Ærfugl par

Ærfuglen er i fokus på Vega! De eldgamle tradisjonene med egg- og dunværsdrift er godt ivaretatt her, og var sentrale da Vegaøyan fikk sin Verdensarvstatus i 2004. (Opphavsrett: Geir Rudolfsen) Større bilde

Rita Johansen Vega 2008

Rita Johansen fra Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv var sentral under planleggingen av seminaret, og presenterte der bakgrunnen for Verdensarvstatusen til Vegaøyan. (Opphavsrett: Ingar Jostein Øien) Større bilde

Nils Røv Vega 2008

Nils Røv presenterte den norske storskarvbestandens utvikling. Denne bestanden er - i motsetning til det mange tror - ganske stabil. (Opphavsrett: Ingar Jostein Øien) Større bilde

Ærfuglhus Vega

Ærfuglhus på Hysvær i Vega. (Opphavsrett: Ingar Jostein Øien) Større bilde

Jon Suul og Alv Ottar Folkestad

Jon Suul (t.h.) og Alv Ottar Folkestad har gjennom flere tiår vært svært sentrale skikkelser i Norsk Ornitologisk Forening. Folkestad er nåværende styreleder i foreningen, og har også flere tidligere perioder som leder. Suul har bl.a. tidligere vært styremedlem, redaktør av Vår Fuglefauna samt forfatter av jubileumsboka (25 år) fra 1982. Begge var foredragsholdere på fagseminaret. (Opphavsrett: Ingar Jostein Øien) Større bilde

Havørn

Havørna er kystens majestet! Men kan den desimere sjøfuglbestander? Det var foredragsholderne Rob Barrett og Alv Ottar Folkestad ikke enige om! (Opphavsrett: Morten Venås) Større bilde

E-huset

På e-huset fikk fagseminarets deltakere et godt innblikk i hvordan egg- og dunværsdrift har foregått og blitt ivaretatt på Vegaøyan. (Opphavsrett: Tomas Aarvak) Større bilde

Fagseminar Vega 2008

Fagseminarets deltakere lytter interessert når Rita Johansen forteller om Vegaøyan Verdensarvområde. (Opphavsrett: Tomas Aarvak) Større bilde

Seminardeltakere på båtekskursjon Vega 2008

Lørdag 3. mai fikk deltakerne selv ta Verdensarvområdet i skue. Bremstein, Hysvær og Skjærvær ble besøkt på båtturen, som ble gjennomført i vindstille og pent vær. (Opphavsrett: Ingar Jostein Øien) Større bilde

Stellerand

NOF har mange jern i ilden på prosjektsiden, og et kartleggingsprosjekt på den globalt trua stelleranda er ett av de siste tilskuddene. (Opphavsrett: Tomas Aarvak) Større bilde

Med sjøfuglene i fokus ble NOFs fagseminar i 2008 en oppfølger av sjøfuglseminaret i 2006, selv om de fleste foredragene denne gang ikke berørte næringssituasjonen i havet og den effekt dette har på våre sjøfuglbestander. De 34 deltakerne som samlet seg til seminar på Vega i Nordland 2.-4. mai fikk høre foredrag fra såpass forskjellige temaer som f.eks. Verdensarvområdet på Vega, predatorkontroll, havørnas rolle i kystnaturen, hvitkinngåsas trekkforhold og myndighetenes håndtering av oljeskadet sjøfugl. Vegafolket har tatt godt vare på sin kystkultur, inkludert tradisjonene med egg- og dunvær. Ærfuglen er følgelig i fokus blant lokalbefolkningen, men hva med predatorene som av og til forsyner seg av egg og unger av ærfugl?

Verdensarv

Ordfører André Møller ønsket deltakerne velkommen til seminaret, og kunne fortelle at Vega fikk Verdensarvstatus i 2004. Turismen til Vega tok av etter dette. Verdensarvområdet dekker et område på 1037 kvadratkilometer, og et så stort område er det ikke bare Vega kommune som kan ha ansvaret for å skjøtte. Både fylkeskommunen og nasjonale myndigheter er derfor med på å forvalte verdensarven på Vega.

Daglig leder i Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv, Rita Johansen, presenterte så bakgrunnen for statusen til Vega som Verdensarvområde. UNESCOs Verdensarvstatus i kategorien kulturlandskap ble tildelt Vegaøyan fordi det der vises hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen. Tradisjonene med å ta vare på ærfuglen i egg- og dunvær er et av de mest særegne trekkene ved kystkulturen på Vega. Pr. 1. mars 2007 er for øvrig 228 arter registrert på Vega, hvorav 110 hekkende. Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv jobber med en rekke utfordringer, bl.a styre ferdsel og informere om ferdselsregler, beholde og skape lokalt engasjement og forståelse for å ta vare på verdiene, utvikle lokal innovasjon og entrepenørskap samt bygge opp Vega som kunnskapssenter.

Den frivillige organisasjonen Vegaøyans Venner ga i fjor ut heftet «Vegafuglene - oversikt over fuglelivet i Vega» i samarbeid med Norsk Ornitologisk Forening. Inger Pedersen Toppen fra Vegaøyans Venner presenterte organisasjonens arbeid på seminaret. Et hovedmål for Vegaøyans Venner er å pleie og hjelpe de sentrale verdiene i Verdensarvområdet. Organisasjonen redder eldre bygninger, arrangerer slåttekurs som et tiltak i kulturlandskapet og driver ikke minst med Ærfuglpatruljen. Gjennom Ærfuglpatruljen gir man bistand til klargjøring av reir og restaurering av e-hus. En samler inn og tar vare på kunnskap om en sjelden næring, og driver med identitetsskaping (skoleklasser/ungdom). Ærfuglpatruljen fikk i 2007 lagt opp 2568 reir med hjelp av 17 fuglevoktere!

Hvitkinngås

Hvitkinngåsa bruker Vega og Helgelandskysten som rasteplass på vårtrekket fra Skottland til hekkeområdene på Svalbard. De første flokkene hadde ankommet Vega noen få dager før seminaret. Paul Shimmings fortalte på seminaret om hvitkinngåsas vårtrekk, og kunne fortelle at hvitkinngåsa normalt ankommer rundt 20. april på Helgelandskysten. Ringmerkede individer raster på Helgeland i gjennomsnitt ca. 11 til 14 dager. Noen blir imidlertid registrert bare én gang, mens andre blir sett over en lengre periode og enkelte har oppholdt seg på Helgeland i opptil 23 dager. Av tre bestander av hvitkinngås er Svalbard-bestanden den minste, og er i dag på 29 000 individer. Bestanden har imidlertid vært i kraftig økning de siste tiårene, etter en bunn-notering på kun 400 individer i 1948. Gjessene bruker 24-36 timer på å fly fra Skottland til Helgeland, dersom det ikke er motvind. De siste årene har det vært påsatt satellittsendere på hvitkinngjess i Skottland, noe som har gitt mye ny kunnskap om trekkhastighet, varighet på opphold på rasteplasser, trekkruter m.m. Til tross for klimaendringer der våren nå er tidligere enn for noen tiår tilbake, så har ikke hvitkinngås endret trekktidspunktet på våren.

Storskarv

Nils Røv fortalte på seminaret om utviklingen i storskarvbestanden langs Norskekysten de siste 20-30 årene. Mange har nok det inntrykket at bestanden er i vekst, men faktisk kunne Røv fortelle at storskarvbestanden i stor grad har hatt en stabil situasjon i Norge de siste tiårene. I perioden 1983-1986 var bestanden på 21 380 par, mens den i år 2000 var på 25 000 par. Toppnoteringen kom faktisk i 1995 med 27 000 par. Storskarvens klart viktigste hekkeområder i Norge finnes på de grunne kystområdene i Trøndelag og den sørlige del av Nordland. Her finner man nesten 80 % av den norske hekkebestanden. Vega er et viktig hekkeområde for storskarv, i 2007 ble det registrert 2356 par der. Faktisk var bestanden av storskarv på Vega større på 90-tallet enn etter år 2000, mens det var en mer stabil situasjon for Midt-Norge som helhet i samme periode.

Predatorkontroll

Aanen Munkejord holdt et interessant foredrag om bestandsoppbygging på ærfugl og antipredatoropplegg i Verdensarvområdet. Munkejord er engasjert som viltkartlegger for Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv. Han kunne fortelle at han i sin tid startet opp med et anlegg for blåskjelloppdrett. Det kom imidlertid så mye ærfugl til anlegget at han valgte etterhvert å betrakte sitt anlegg som et ærfugloppdrett! Det har vært gjennomført en rekke tiltak for å redusere predasjon på ærfugl i Verdensarvområdet. Med luktstoffer som oter og mink ikke liker har man forsøkt å holde disse to artene borte fra ærfuglenes hekkeplasser. For mink brukes det både feller samt kombinasjonen hund og gevær. Det er viktig å fjerne de gamle minkene først, kunne Munkejord fortelle. Han sa også i sitt foredrag at det var ille at kråka hadde fredningstid, noe NOF har jobbet lenge for å få til før vi lyktes med det.

Havørnas rolle i kystnaturen

Det var på forhånd knyttet stor interesse til de to foredragene om havørna som predator på sjøfugler. Rob Barrett sitt foredrag hadde tittelen «Predasjon og forstyrrelse fra havørn i fuglefjell. Mulige effekter på sjøfuglbestandene.» Barrett mente at den stadig større bestanden av havørn har direkte og indirekte negative effekter på sjøfuglene. Havsule forsvant fra sine kolonier på Skarvklakken og Hovsflesa i Nord-Norge grunnet havørnpredasjon av unger om høsten. Krykkje er en art som er i tilbakegang over hele landet, og Barrett hevdet at havørnas aktivitet i fuglefjell er en viktig supplerende faktor for tilbakegangen, men ikke hovedårsaken. Forstyrrelsen fra havørna gir også tilgang for kråke og ravn. Havørna har også en direkte predasjon på voksne og unger av krykkje. Også for lomvi mente Barrett at havørnas aktivitet har en negativ effekt gjennom forstyrrelse med påfølgende predasjon av måker og kråker. Barrett sa avslutningsvis at det var mye indisier som tilsa at havørn kunne være et problem for sjøfuglbestandene, men at man manglet vitenskapelige bevis.

NOFs styreleder og leder for Prosjekt Havørn, Alv Ottar Folkestad, hadde en annen historie å fortelle om havørna. Foredraget hans var titulert «næringsvalg og næringssøk hos havørn - artens atferd og rolle blant de øvrige kystfuglene». Folkestad mente det ikke var grunnlag for påstanden om at havørna var et problem for sjøfuglbestandene. Han kunne vise til flere tiårs studier av næringsvalg hos arten, og mente bestemt at havørna alltid tilegnet seg den maten som var mest tilgjengelig. Fisk er det dominerende næringsgrunnlaget for havørn. Samspillet med oter langs norskekysten ble nevnt, og Folkestad presiserte at havørna i større grad er en sanker og «tjuvradd» enn en jeger. Han kunne også vise til at bestandene av lomvi og krykkje kollapset på Færøyene, hvor det ikke finnes predatorer. Dette er i følge Folkestad en klar dokumentasjon av at det er næringssituasjonen i havet som er hovedproblemet for sjøfuglene.

Myndighetenes håndtering av oljeskadet sjøfugl

Jo Anders Auran (Direktoratet for naturforvaltning) presenterte myndighetenes forvaltningsansvar i forbindelse med oljeskadet sjøfugl. Det er flere myndigheter som er ansvarlige ved oljeutslipp. For forhold knyttet til Viltloven er dette Direktoratet for naturforvaltning, for forhold rundt Dyrevernloven er det Mattilsynet, mens det er Kystverket som er ansvarlig myndighet for Forurensningsloven og Svalbardmiljøloven. Ved oljeutslipp med skade på sjøfugl er det derfor nødvendig med samhandling mellom de ulike myndighetene. Miljøvernmyndighetenes viltfaglige prioriteringer/vurderinger ved akutt oljesøl er: 1) Sikre at de viktigste viltområdene i regionen blir skjermet, lage en beredskap for dette. 2) Skaffe overblikk over den aktuelle sjøfuglsituasjonen i de tradisjonelt viktigste områdene i influensområdet. 3) Få oversikt over skadeomfanget på kort og lang sikt. 4) Prioritering av viktige viltområder med påslag av olje i saneringsfasen. Når det gjelder rehabilitering av oljeskadd sjøfugl presiserte Auran at slike tiltak som regel ikke har noen bestandsmessig effekt, og at en slik behandling også kan påføre fuglene lidelser som er større enn i utgangspunktet. Når det gjelder truede og sårbare populasjoner så vil rehabilitering være en prioritert oppgave for myndighetene ved oljesøl.

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet

Jo Anders Auran presenterte også det arbeidet som nå pågår med en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Direktoratet for naturforvaltning har en lederfunksjon for dette arbeidet, som involverer en rekke offentlige institutter, direktorater og tilsyn. De øvrige medlemmene i faggruppen er Havforskningsinstituttet, Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet, Kystdirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Sjøfartsdirektoratet, Petroleumstilsynet og Statens Strålevern. Den omfangsrike faggruppen gjenspeiler den komplekse virkeligheten en slik forvaltningsplan må forholde seg til, der fiskeriene, petroleumsvirksomheten og skipstrafikken er faktorer som må med i vurderingene på lik linje med biomangfoldet. Arbeidet til faggruppen skal baseres på eksisterende kunnskap, og det faglige grunnlaget skal utarbeides i perioden 2007-2008. Sjøfuglene står sentralt når biomangfoldet skal utredes. Med 1.3 millioner hekkende par sjøfugler langs kysten er Norge en viktig sjøfuglnasjon. Lunden dominerer og utgjør hele 60% av alle sjøfugler.

Stellerand langs Finnmarkskysten

Tomas Aarvak fortalte om kartleggingsprosjektet på stellerand som han og Ingar J. Øien har initiert i NOF. Stelleranda står i kategorien sårbar (VU) på rødlista Artsdatabanken presenterte i desember 2006. Tellinger de siste årene indikerer en kraftig tilbakegang på global basis for denne arten. Stelleranda har sine hekkeområder primært i Sibir, men det finnes også en mindre bestand i Alaska. Faktisk indikerer merking av stellerender med satellittsendere at arten har hekket i Varangerfjorden! En rekke trusselfaktorer er angitt som forklaringer på artens tilbakegang. Garnfiske, nedbeitet tareskog, oljesøl, næringskonkurranse fra kongekrabbe, kollisjon med ledningsspenn og skader fra linestumper etter fiske ble alle angitt som forklaringer på tilbakegangen. Vi fikk se eksempler på de to sistnevnte trusselfaktorene fra Finnmark. I april i år ble det foretatt en telling av stellerender i Finnmark, og resultatet ble 1158 individer. Av disse var 929 individer i Varangerfjorden. For NOF vil veien videre for denne truete arten bl.a. være å foreta en total kartlegging av kysten i Finnmark og NV-Russland, samt å innlede et samarbeid med andre institusjoner som f.eks. Norsk Polarinstitutt. Arbeidet er tenkt å munne ut i en oppdatert status for arten i de vestlige delene av sitt utbredelsesområde, og en handlingsplan
skal lages for å ta vare på arten.

Forvaltning av sjøfuglreservater - samordning med SEAPOP

Tore Opdahl (Direktoratet for naturforvaltning) fortalte om hvordan regional forvaltning av sjøfuglreservater skal samordnes med nasjonale overvåkingsprogrammer for sjøfugl. Forvaltningen skal utvikle en målstyrt overvåking gjennom bevaringsmål, som verktøy i forvaltning og oppfølging av verneområder. Bevaringsmål er et viktig begrep i dette arbeidet. Bevaringsmål definerer den tilstanden en ønsker at en naturkvalitet i verneområdet skal ha. Bevaringsmål presiseres gjennom mål for areal, nødvendige strukturer/prosesser og/eller forekomst av bestemte arter. Det er avgjørende at bevaringsmålene er målbare! Både forvaltningsmyndighet og oppsyn i verneområdene skal bidra gjennom forvaltnings-/skjøtselsplaner og andre tiltak. For sjøfugl samordnes nå datafangst og datalagring fra 3 «program». De tre programmene er overvåking av verneområder, det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl (NOS) og SEAPOP. NOS er kartlegging og overvåking av både overvintrende (siden 1976) og hekkende (siden 1988) sjøfugler i Norge, og skal si noe om tilstanden i marine miljøer. Det nystartede (siden 2005) SEAPOP vil med hjelp av demografiske data fra nøkkellokaliteter kunne si noe om årsakene til bestandsendringer. Opdahl presiserte avslutningsvis at NOF fortsatt er svært velkommen i arbeidet med sjøfugl. Spesielt i NOS er NOF på regionalt nivå en aktiv deltaker i det nasjonale sjøfuglarbeidet.

Egg- og dunvær i et historisk perspektiv

Seminaret ble avsluttet med at Jon Suul fortalte om egg- og dunvær i et historisk perspektiv. Suul kunne fortellet at ærfuglen ble totalfredet alt i 1733 gjennom Christian VIs lov i Norge. Fredningen tok sikte på å ivareta den eldgamle tradisjonen med egg- og dunvær langs Norskekysten. Innsamling av dun fra ærfugl er en gammel norrøn tradisjon som var utbredt både i Vesterhavsøyene og i Østersjøen. I de fleste land og øygrupper er tradisjonen utgått i våre dager. På Island er eksport av dun fortsatt en næring, mens dundriften på Grønland kom til øya med Hans Egede i 1721. Både i Danmark og Sverige har dundrift vært en norrøn tradisjon gjennom flere århundrer, men utgikk på 1700- og 1800-tallet. I Norge er dundrift stort sett også utgått som tradisjon fra de fleste kystområder, men noen unntak forekommer. Ikke minst gjelder dette Vega, som har hele 15 kjente tinglyste egg- og dunvær. Det eldste er Sørvær, som ble fredet alt i 1795. De fleste andre egg- og dunvær i Vega ble fredet på 1800-tallet, men Lånans fredning kom i 1919 og Indre og Ytre Flesa ble fredet så sent som i 1975. Sørligste fredning som egg-og dunvær i Norge er for øvrig Akerøya i Østfold.

De fleste foredragene kan lastes ned som PDF:

Verdensarv på godt og vondt, Rita Johansen, Daglig leder Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv
Ærfuglpatruljen, Inger Andersen Toppen, Vegaøyans Venner
Hvitkinngåsa på Nordlandskysten, Paul Shimmings
*Utviklingen i storskarvbestanden langs Norskekysten i de siste 20-30 årene, med hovedvekt på Vega, Nils Røv, Norsk institutt for naturforskning
Næringsvalg og næringssøk hos havørn - artens atferd og rolle blant de øvrige kystfuglene, Alv Ottar Folkestad, prosjektleder Prosjekt Havørn
Myndighetenes håndtering av oljeskadd sjøfugl, Jo Anders Auran, Direktoratet for naturforvaltning
Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet, Jo Anders Auran, Direktoratet for naturforvaltning
Stellerand langs Finnmarkskysten, Tomas Aarvak, Norsk Ornitologisk Forening
Forvaltning av sjøfuglreservater - samordning med SEAPOP, Tore Opdahl, Direktoratet for naturforvaltning

* Ved bruk av data fra foredraget om storskarv så skal det innhentes tillatelse fra seniorforsker Svein-Håkon Lorentsen (shl@nina.no) ved Norsk institutt for naturforskning.


 

emneord Emneord: fagseminar havørn oljesøl sjøfugl

kommentarer Kommentér nyheten