Naturforvaltning:

Storskarven har blitt syndebukk med vinger

Storskarv er en fiskespisende fugl med lang historie langs Europas kyst og vassdrag. I Norge hekker den hovedsakelig langs kysten fra Sør-Trøndelag til Finnmark (underarten carbo). Underarten mellomskarv (sinensis) har siden 1990-årene etablert seg i Sør-Norge, og er mer knyttet til ferskvann. Totalt finnes det omtrent 1,5 millioner storskarv i Europa (sinensis). I Norge finnes det rundt 40 000 hekkende carbo og i overkant av 5000 sinensis.  

Storskarven nedover kontinentet var nesten utryddet på 1970-tallet, men takket være EUs fugledirektiv fra 1979 og forbud mot miljøgifter som DDT, har bestanden kommet tilbake. Storskarven var faktisk utryddet i flere europeiske land på grunn av overbeskatning så sent som på 1960-tallet, og den europeiske hekkebestanden var redusert til kun 4000 par. Nå står den i fare igjen, ikke fordi den utgjør en reell trussel, men fordi den er en synlig og lettvint syndebukk.

Dersom planene om storstilt nedslakting av storskarven går igjennom, vil det føye seg inn i en lang rekke misforståtte naturforvaltningstiltak der man jobber mot naturen istedenfor å jobbe med den. Målet med skytingen skal være å beskytte fiskebestander vi selv høster kommersielt, og beskytte en ekspansiv oppdrettsnæring med manglende evne til å utvikle teknologi med sikre, lukkede anlegg. 

Massive problemer i europesisk natur

Vitenskapelige studier, som CormoDist-prosjektet, viser at det ikke finnes noen dokumentert sammenheng mellom skarv og langsiktig nedgang i fiskebestander. Skarven tilpasser kostholdet etter hva som er tilgjengelig, også fremmede arter eller fiskearter som konkurrerer og spiser av fiskebestander vi mennesker ønsker å beskytte. Likevel er skarven en lett fiende: stor, svart, og synlig i kolonier.

De mer usynlige truslene under vann knyttet til overfiske, klimaendringer, utbygging av vassdrag og elver, tap av leveområder, overgjødsling og forurensning får mindre oppmerksomhet.  

Alternativer til skyting

Det finnes alternativer til nedskyting. INTERCAFE-prosjektet har utviklet en verktøykasse med tiltak som gjør det mindre attraktivt for skarv å hekke eller jakte i bestemte områder. Disse inkluderer fysiske barrierer, skremmemidler og bedre design av oppdrettsanlegg, der de slipper å være i konstant konflikt med omgivelsene. Slike løsninger kan få støtte gjennom EUs fiskeri- og havbruksfond. Mer ekte vern, der særlig verdifulle områder får fred fra bunntråling og fiske, vil også hjelpe fiskebestandene. 

Også i Norge er mange oppdrettsanlegg i krig med storskarv og andre sjøfugler, og ber om å få skyte dem. BirdLife Norge har tatt kraftig til motmæle mot en slik praksis flere ganger, og mener det er bransjen selv som må ordne med fysiske stengsler mellom produksjon og naturen rundt. 

Storskarv i Norge

Når arter kommer tilbake etter å ha vært borte, blusser debatten opp rundt deres tilstedeværelse. Om de spiser fisk eller holder seg med en kjøttbasert diett, er dette særlig vanlig, slik vi blant annet har sett det med havørna. For storskarv er det særlig underarten sinensis på Øst- og Sørlandet som får fiskere og fiskenæring til å rynke på nesen. Det er jo rart i grunnen, siden synet av skarv bærer budskap om at det er en hel del av næringen disse fuglene trenger for å etablere seg og få frem unger: Det er altså fisk i området. Storskarven er en generalist og fisker det som er enklest tilgjengelig. Det innebærer at arten regulerer bestandene av fiskearter som spiser eller konkurrerer med sårbare fiskebestander og fisk vi mennesker er opptatt av å maksimere for egen vinning. 

I et NINA-prosjektet ved Lågen i Oppland undersøkte man 247 gulpeboller som inneholdt otolitter (ørestein fra fisk). Konklusjonen ble at skarven spiser lite harr og ørret, som fiskerne var bekymret for, men mye sik og lagesild. Disse er stimfisker med gytetid i den perioden det er flest storskarver i området. Også dietten hos mellomskarv ved salt- og brakkvannsområdet Øra i Østfold har blitt undersøkt. Her var 30 fiskearter representert, og torsk stod for 8 prosent av inntatt føde i 2011, og 4 prosent i 2002. Kort sagt spiser skarven fiskeartene som det er mest av.

I Porsanger i Finnmark ble 14 gulpeboller fra en koloni innsamlet og analysert i 2016. Her var det viktigste byttedyret vanlig ulke. Om noe, viser dette at vi trenger mer storskarv, ikke mindre, siden ulken er den viktigste predatoren på bunnslått yngel av flere uerarter. Dette er fisk som vi beskatter kommersielt. 

Oslofjorden trenger vern og skarv

Også den begredelige situasjonen i Oslofjorden har fått enkelte til å kaste et fiendtlig blikk skarvens vei. Men Oslofjordens problemer er av en annen kaliber. Sterke marine bevaringstiltak er helt nødvendig for å gjenopprette Oslofjordens økologiske funksjoner og økosystemtjenester. Man må samtidig kraftig redusere de to andre største truslene i Oslofjorden tilførsel av næringssalter. Dette vil kreve økt innsats på å stanse tilførsel av næringssalter gjennom teknologi og naturbaserte løsninger som å reetablere kantsoner langs vassdrag og lignende.

Å stanse arealendringer/nedbygging av strandsonen er også av største betydning. Brygger truer rett og slett livet i Oslofjorden. Viktige oppvekstområder for fisk i Oslofjorden er forringet som følge av en rekke båtbrygger og andre fysiske inngrep siden 1950-tallet, viser ny kartlegging publisert av Miljødirektoratet.