Naturforvaltning:

BirdLife Norge har sendt inn høringsuttalelse til søknaden om midlertidig utslippstillatelse for sjødeponering av gruveavfall i Førdefjorden. Vårt klare standpunkt er at hensynet til naturmangfold, vannmiljø og økosystemenes funksjon må veie tyngst i den videre behandlingen av saken og at søknaden om midlertidig utslippstillatelse for sjødeponering i Førdefjorden må avslås.

Når Høyesterett har talt, må staten handle

Førdefjorden er et verdifullt marint økosystem med viktige leveområder for en rekke arter. Sjødeponering av store mengder gruveavfall innebærer omfattende inngrep i havbunnen og kan få alvorlige konsekvenser for marine arter, leveområder og økologiske prosesser.

Ulike miljøfaglige instanser har slått dette fast flere ganger. Havforskningsinstituttet (HI) har vært den tydeligste faglige motstemmen. I en omfattende høringsuttalelse fra 2019 konkluderte instituttet med at deponering av gruveavfall i Førdefjorden ikke representerer en bærekraftig bruk av fjorden, og pekte på klare mangler i kunnskapsgrunnlaget og risiko for skade på det marine økosystemet. Miljødirektoratet frarådet opprinnelig sjødeponiet. I brevet til Klima- og miljødepartementet i 2014 skrev direktoratet at «de miljøfaglige hensynene tilsier at innsigelsen som er reist mot planene om deponering av gruveavfall i Førdefjorden bør tas til følge». 

Et sentralt punkt i vår høringsuttalelse er Høyesteretts ferske dom, der statens tillatelser til gruvedrift og sjødeponering i Førdefjorden ble kjent ugyldige. Høyesterett konkluderte med at vedtakene ikke oppfylte kravene i vannforskriften og EUs vanndirektiv, blant annet fordi vilkårene for unntak ikke var tilstrekkelig oppfylt eller begrunnet.

At aktiviteten likevel ikke ble stanset umiddelbart etter Høyesteretts dom, reiser alvorlige spørsmål om hvordan myndighetene følger opp rettskraftige avgjørelser. Tilliten til rettsstaten bygger på at også offentlige myndigheter respekterer og innretter seg etter domstolenes avgjørelser. Når en tillatelse er kjent ugyldig av Høyesterett, må det få reelle konsekvenser.

Etter vårt skjønn avslører norske myndigheter en overivrig trang til å balansere på grensen eller over grensen av hva som lovverk og internasjonale forpliktelser tilsier i sak etter sak. Fosensaken, der vindkraftutbyggingen representerer et brudd på menneskerettigheter og ulveforvaltningen som er et brudd på Bernkonvensjonen, er to andre saker vi kan vise til. Konklusjonen må bli at forvaltningssystemets praksis trenger en kraftig korreksjon i retning naturhensyn og respekt for rammene maktutøvelsen opererer i. 

Tvil om prosjektets samfunnsbegrunnelse

Etter vår vurdering innebærer dommen at departementet ikke kan nøye seg med å behandle en midlertidig utslippstillatelse isolert, men må foreta en ny og fullstendig vurdering av hele prosjektet. En slik vurdering må ende med avslag dersom det ikke kan dokumenteres at kravene i vannforskriften, naturmangfoldloven og øvrig relevant regelverk er oppfylt.

For å kunne tillate en aktivitet som forringer en vannforekomst, må strenge vilkår være oppfylt. Det må blant annet dokumenteres at tiltaket ivaretar et tvingende allment hensyn, at det ikke finnes bedre miljømessige alternativer, og at konsekvensene for vannmiljø og naturmangfold er akseptable.

Vi peker også på at nye opplysninger skaper betydelig tvil om prosjektets betydning for Europas forsyning av kritiske råvarer. Dokumentasjonen viser at bare en begrenset andel av rutilproduksjonen er forventet å inngå i europeisk produksjon av titanmetall. Dette svekker grunnlaget for å hevde at prosjektet oppfyller kravet om et tvingende allment hensyn. 

En midlertidig utslippstillatelse innebærer dessuten en risiko for at prosjektet deles opp på en måte som gjør at de samlede miljøkonsekvensene ikke blir tilstrekkelig vurdert. Belastningen på fjordøkosystemet må vurderes som helhet, ikke avgrenses til en kort driftsperiode som kan undervurdere de langsiktige konsekvensene.