BirdLife Hedmark
Myrhauk med vellykket hekking i Engerdal
I Europa finnes de største bestandene av myrhauk i Frankrike (7 800-11 200 par) og Russland (15 000-20 000 par). De hekker så langt vest som i Skottland og Irland, og i sør til Spania og Portugal. Også våre naboland Sverige og Finland har en relativ stor bestand, med henholdsvis 850 og 2 000-4 000 par (Gensbøl 2004). Generelt er det meldt om tilbakegang mange steder. Tap av hekkeområder er oppgitt som den viktigste grunnen, på grunn av det intensive og industrialiserte landbruket i mange land. I sør er populasjonen stand og streif-fugler, mens i nord trekker de nedover mot middelhavsområdene. Noen trekker også over til Nord-Afrika.
Av Carl Knoff, Roar Svenkerud og Magnar Houmb
Publisert 12.01.2026
Myrhauken er en av de mest fåtallige rovfuglartene vi har i Norge. I Gensbøl (2004), er bestanden beregnet til å ligge i intervallet 5-50 par avhengig av smågnagersituasjonen, mens i Heggøy og Øien (2014) er bestanden oppjustert til 26-137 par. I Norge er hoved utbredelsen i Dovreområdet, og i Hedmark har vi tradisjonelt kun hatt hekkende noen få par I Einunndalen i Folldal og i Kvikne nord i Tynset. Dette har vært i områder som ligger godt over barskoggrensen, og i noen av de rikeste fjellområdene våre rent geologisk, med høy forekomst av kalk i berggrunnen. Her har de hekket i gode smågnagerår.
Hekkefunn i Engerdal
I de sentrale fjellstrøkene fra Børgefjell og sørover mot Dovre, lå det lenge an til at 2025 skulle bli et brukbart smågnagerår. Blant annet ble det registrert en del lemen på senhøsten året før. Imidlertid virket det som det skjedde et sammenbrudd av bestandene i løpet av ettervinteren og våren. Unntaket var Hedmark, hvor vi fikk et relativt godt smågnagerår. Spesielt var det bra i de østre delene i Trysil og Engerdal.
I forbindelse med feltarbeidet på kongeørn, fikk vi (Roar) øye på en hunnfarget myrhauk som jaktet over et gressbevokst jorde i Engerdal. Dette var 4. juli. Vi stoppet bilen, og ble sittende å følge med den. Magnar fikk også sikret seg en del bilder. Den gikk etter hvert ned på et bestemt sted på jordet, hvor vi ikke kunne se den. Etter en stund lettet den, men like etterpå var den tilbake på samme sted, nå med noe gressmateriale i klørne.
Dette gjorde at vi fattet mistanke om hekking. Vi delte oss, slik at en mann (Carl) ble stående på veien og styre de to andre i riktig retning mot der den hadde lettet fra. Slik fant vi et reir med hele seks unger av myrhauk ute på jordet. Vi kunne også konstatere at det var mange år siden gresset på dette jordet hadde blitt slått og utnyttet til for. Det var derfor ingen fare for at hekkingen kunne bli spolert i forbindelse med innhøsting. Selve reiret var plassert i et parti med mye brennesle, og lå i et høydelag på cirka 550 meter over havet. Ved å studere bildene som Magnar hadde tatt, kunne vi konstatere at den bare hadde fire håndsvingfjær. Vi lurte derfor først på om det kunne være steppehauk, både ut fra den uvanlige reirplasseringen, og at myrhauk normalt skal ha fem håndsvingfjær mens steppehauk har fire. Vi kunne imidlertid etter hvert se at den hadde mytt en av håndsvingfjærene, så det var ingen tvil om at det var myrhauk. Vi valgte i ettertid ikke å forstyrre fuglene mer, men myrhauk ble observert i området i en lengre periode utover sommeren, så alt tyder på at ungene kom på vingene.
Etterord
Ved å søke i litteratur, ser vi at myrhauken har større spennvidde enn de andre kjerrhaukene når det gjelder valg av hekkeområder. I Norge og Sverige hekker de i fjellområder, men i andre land, foretrekker de å hekke i åpent steppe og hedelandskap, udyrket gressmark, enger, myrer og andre fuktige områder. De kan også hekke i åkerlandskap der det ikke er alt for intensivt drevet. Således er kanskje ikke vårt funn så unikt, men det er første gang vi har hørt om et slikt tilfelle i Norge.
Litteratur
Gensbøl, B. 2004. Rovfuglene i Europa. Nordisk forlag. 401 s.
Heggøy, O. & Øien, I. J. Conservation status of birds of prey and owls in Norway. Rapport 1-2014. 129 s.
