BirdLife Svalbard
Noen fuglebilder - Some bird pictures
Her noen fuglebilder fra vår tyske gjest Harro H. Müller fra Hamburg etter besøk på øygruppa juni 2025. Here are some bird photos from our German guest Harro H. Müller from Hamburg after a visit to the archipelago in June 2025.
Av Morten Bilet, Foto: Harro H. Müller
Publisert 02.09.2025
Her litt om fuglene på bildene. Tekst fra Norsk Polarinstitutt. English version under.
Bilde 1.
Myrsnipa er en liten vader på størrelse med fjæreplytten, men den er noe mindre, slankere og har lengre bein. Arten hekker sirkumpolart i Arktis og i flere tempererte nordområder, og er en av de mest tallrike vaderne i verden. Myrsnipen er ikke tallrik på Svalbard, men hekker på Bjørnøya og i de vestlige delene av Spitsbergen, primært i de frodigste delene av de store dalførene på Nordenskiöld Land
Bilde 2.
Praktærfugl har en sirkumpolar arktisk utbredelse som er mer nordlig enn for de andre ærfuglartene, og arten er er både litt mindre og mer kompakt enn ærfuglen. Praktærfuglen hekker i Russland, Nord-Amerika, på Grønland og Svalbard. Den foretrekker flate tundraområder med små vann og tjern, og den er mindre knyttet til kysten og øyer enn ærfuglen.
Bilde 3.
Svalbardrype er en stedegen underart av fjellrype og den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Svalbardrypa finnes i lave tettheter og tilgangen på gode hekkehabitater er svært begrenset. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land (Russland).
Bilde 4.
Hvitkinngås er en middels stor grå, svart og hvit gås med kort hals og avrundet hode. Nebbet er lite og svart, og beina er svarte. Hvitkinngåsa opptrer i tre separate populasjoner som har sine hekkeområder henholdsvis på Nordøst-Grønland, på Svalbard og i Nordvest-Russland, inklusive Baltikum. Bestandene kan ikke skilles utseendemessig, men er geografisk isolerte. Bildet viser en uvanlig hvitkinngås som har svært få sorte fjær i drakten, dette heter leucistisk fjærdrakt
Bilde 5.
Havelle er en liten dykkand med en spraglete fjærdrakt i hvitt, brunt og svart. Den har et forholdsvis lite hode og et kort nebb. Havellen har en sirkumpolar utbredelse og forekommer både i fjellområder og i lavlandet, ofte langt fra kysten. Tellinger av overvintrende sjøfugler på vestkysten av Spitsbergen har vist at deler av svalbardbestanden overvintrer i isfrie deler av dette området.
Bilde 6.
Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger, og er den mest tallrike fuglearten på Svalbard. Trolig er den også den mest tallrike sjøfuglarten i verden.
Bilde 7.
Sabinemåke hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. Den er en liten, nett og mørkhodet måke med svakt kløftet stjert. Reiret plasseres nesten alltid nær ferskvann, gjerne ved kanten av en fersk eller brakkvannsdam på mose og gressbevokst tundra, og det er ofte kun en grunn fordypning i underlaget
Krykkje er en mellomstor måke som best kjennes på sine svarte vingespisser og en mer terneliknende flukt enn hos de andre måkene. Dette er den mest tallrike måkearten i verden, og det er også den måkearten som er mest pelagisk i sitt levevis.
ENGLISH VERSION:
Here's a little about the birds in the pictures. Text from the Norwegian Polar Institute.
Image 1.
The Dunlin (Calidris alpina) is a small wader about the size of a Purple sandpiper, but it is somewhat smaller, slimmer and has longer legs. The species breeds circumpolarly in the Arctic and in several temperate northern areas, and is one of the most numerous waders in the world. The Dunlin is not numerous in Svalbard, but breeds on Bjørnøya and in the western parts of Spitsbergen, primarily in the most fertile parts of the large valleys on Nordenskiöld Land
Image 2.
The King Eider (Somateria spectabilis) has a circumpolar Arctic distribution that is more northerly than the other eider species, and the species is both slightly smaller and more compact than the common eider. The King eider breeds in Russia, North America, Greenland and Svalbard. It prefers flat tundra areas with small waters and ponds, and it is less attached to the coast and islands than the common eider.
Image 3.
The Svalbard Grouse (Lagopus muta hyperborea) is an endemic subspecies of the mountain ptarmigan and the only land bird that resides in Svalbard year-round. The Svalbard Grouse is found in low densities and access to good breeding habitats is very limited. Its distribution is limited to Svalbard and Franz Josef Land (Russia).
Image 4.
The Barnacle Goose (Branta leucopsis) is a medium-sized grey, black and white goose with a short neck and rounded head. The beak is small and black, and the legs are black. The Barnacle Goose occurs in three separate populations that have their breeding areas in Northeast Greenland, Svalbard and Northwest Russia, including the Baltics, respectively. The populations cannot be distinguished by appearance, but are geographically isolated. The image shows an unusual Barnacle Goose that has very few black feathers in its plumage, this is called leucistic plumage
Image 5.
The Long-tailed duck (Clangula hyemalis) is a small diving duck with a mottled plumage of white, brown and black. It has a relatively small head and a short beak. The stilt has a circumpolar distribution and occurs in both mountainous and lowland areas, often far from the coast. Counts of wintering seabirds on the west coast of Spitsbergen have shown that parts of the Svalbard population winter in ice-free parts of this area.
Image 6.
The Little Auk (Alle alle) is the smallest of the European auks, and is a small, densely built and compact auk with short legs and a short, blunt beak. It nests in rocks and in cracks and cavities in rock walls, and is the most numerous bird species in Svalbard. It is probably also the most numerous seabird species in the world.
Image 7.
The Sabine's Gull (Xema sabini) breeds in the Arctic and subarctic regions of North America and Russia, as well as in Greenland and Svalbard. It is a small, neat, dark-headed gull with a slightly forked tail. The nest is almost always placed near fresh water, often at the edge of a fresh or brackish water pond on mossy and grassy tundra, and there is often only a shallow depression in the substrate.
The Black-legged Kittiwake i (Rissa tridactyla) s a medium-sized gull that is best recognized by its black wingtips and a more tern-like flight than other gulls. It is the most numerous gull species in the world, and it is also the gull species that is most pelagic in its lifestyle.
