Hopp til hovedinnhold

BirdLife Vest-Agder

Vipebestanden på Lista øker, til tross for laber hekkesuksess

Etter å ha nådd en bunn med bare 12 registrerte «par» i 2019 har vi sett en gledelig økning i bestanden på Lista de siste årene. I 2026 ble bestanden estimert til 83 «par», en økning på omkring 35 % i forhold til 2025. Økningen skjer til tross for at vi de siste sesongene ligger i underkant av det som kreves av reproduksjon for å opprettholde bestanden. Det synes derfor sannsynlig at det har skjedd en innvandring av viper til Lista de siste årene.

Av Knut Olsen

Publisert 05.10.2026

Våren 2026 var svært gunstig for viper, mye nedbør og kaldt vær i april gjorde at jordbruksområdene var svært fuktige mens veksten av gress lå minst 14 dager etter normalen for de siste årene. De fuktige og lavt bevokste jordene og åkrene ble passende og næringsrike vipehabitater, i tillegg forsinket det våronna kraftig – begge deler fordelaktig for viper. I flere tilfeller rakk vipene å klekke ut reirene før våronna startet opp.

Til sammen ble 77 reir lokalisert, mens ytterligere 6 ungekull først ble funnet etter klekking. Vi beregnet at 61 % av registrerte reir ble ruget ferdig og unger klekt ut, nokså likt med de to foregående årene (61 % i 2025 og 64 % i 2024).

Særlig de siste tre årene blitt lagt ned en betydelig innsats for å berge vipereirene fra predatorer og fra ødeleggelse i forbindelse med jordbruksvirksomhet. Det var dialog med så godt som alle bøndene eller grunneierne som hadde hekkende viper på eiendommene sine i 2026, og de aller fleste var interessert i samarbeid for å forsøke å bevare reir og unger. Det er ikke alltid like enkelt å ta nødvendig hensyn i dagens industrialiserte og effektive jordbruksdrift, og det var noe variasjon i hvor langt bøndene var interessert i å strekke seg av hensyn til vipa. Samarbeidet med bøndene har medført at reirtap som følge av jordbruksvirksomhet er betydelig redusert i forhold til «normalsituasjonen» - hvor en stor andel reir blir kjørt over, harvet eller pløyd ned. Informasjon, merking av reir og bruk av beskyttelsesbur har vært de viktigste virkemidlene for å oppnå dette. Bruk av bur kan medføre av flere reir blir skydd og at predatorer lettere finner reirene, forskjellige former for merking kan også gjøre det lettere for predatorer med god læringskapasitet å lokalisere reirene. Dette er en risikovurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle og som krever mye erfaring med viper og lokale forhold for å kunne ta det beste valget. Det tok to sesonger å lære seg å bruke burene på en måte som gjorde at vi i 2026 for første gang ikke hadde noen viper som skydde reirene på grunn av bruk av beskyttelsesbur.

Alle lokaliteter med hekkende vipe ble fulgt opp til ungene var flygedyktige. Siden vi ikke har kapasitet eller tillatelse til å merke ungene så kreves det hyppig oppfølging av hver enkelt lokalitet for å holde kontroll på kullene etter klekking. I områder med høy vegetasjon er det så å si umulig å holde kontrollen, men heldigvis er det slik at kullene som regel vil oppsøke områder med lav vegetasjon dersom dette finnes innen rimelig nærhet. Våre registreringer tyder på at mellom 68 og 74 unger kom på vingene i 2026 (0,82 – 0,89 ungfugl per hekkende «par»). Dette er i noenlunde samme resultat som de to foregående sesongene: 0,75 ungfugl/par i 2025 og 0,78 ungfugl/par i 2024.

Av ungekullene som klekte ut (54) var det en eller flere unger som overlevde i omkring 32 kull (59 %). 18 av de klekte ungekullene (33,5 %) antas helt utradert av predatorer, mens det er usikker status for de resterende fire kullene (7,5 %). Vi registrerte denne sesongen ingen kull hvor alle ungene ble tapt på grunn av jordbruksvirksomhet. I de kullene som overlevde var det likevel stort ungetap i mange. Av det totale antallet utklekte unger (210) var det bare 1/3 som overlevde den 35 dager lange oppvekstperioden, mens 2/3 av de klekte ungene gikk tapt. Vi anser det store ungetapet som det største problemet for vipa på lengre sikt. Dagens moderne jordbrukslandskap er dominert av store monokulturer med gress og korn. I tillegg til at næringsforholdene gjerne er dårlige i slike områder så er vegetasjonen ofte for høy til at vipene klarer å få oversikt og holde kontroll på unger og predatorer. Vipene er på sett og vis tilpasset dette og kan vandre langt med ungene for å finne bedre oppvekstområder, men vi opplever at jordene har blitt for store og at enga blir høy og tett tidligere på våren – slik at vipeforeldrene får problemer med å finne passende oppvekstområder og å lede ungene frem til disse. I det driftseffektive jordbruket er det lite variasjon: Store områder blir drevet på samme måte og høstet samtidig. I det tradisjonelle jordbrukslandskapet der jordbruksteigene var mindre og vekslet mellom enger, kornåkere, beiteområder, grønnsakdyrking og brakkområder hadde vipene lettere for å finne gode og næringsrike oppvekstområder for ungene. Bedre blir det heller ikke av at obstruksjoner som hindrer vipa i å vandre fritt med ungene blir flere og større: Grøfter og kanaler er dypere og brattere, planteskog og hekker har vokst seg større og stadig nye områder bygges ut. Verneområdene på Lista, som burde ha fungert som oppvekstområder for viper og andre bakkerugende fugler tilknyttet våtmarks og kulturlandskapet, er dessverre i altfor mange tilfeller kun smale randsoner som er gjengrodd, overbeitet og dessuten ofte preget av for stor menneskelig aktivitet og forstyrrelser.

Selv om bestanden øker og re-etablerer seg i gamle hekkeområder så sliter vipene fremdeles med å produsere nok flygedyktige unger til å øke bestanden uten netto innvandring. Demografiske studier i utlandet tilsier at det må produseres omkring 0,8- 1,0 flygedyktige unger per par for at en vipepopulasjon skal være selvrekrutterende, gitt visse parametere på første års overlevelse og voksenoverlevelse. Det finnes ikke data på første års overlevelse eller voksenoverlevelse fra verken Lista eller Norge, og dette er også parametere som vil variere over tid. Om vi legger utenlandske studier til grunn har vi de siste tre sesongene ligget i underkant av det som kreves av reproduksjon for å oppveie dødeligheten og dermed opprettholde bestanden. Det synes derfor sannsynlig at det har skjedd en innvandring av viper til Lista de siste årene.  

Når det gjelder innsatsen for å berge reir fra å bli ødelagt under våronna så er det fokus på å finne reirene tidlig og opprette dialog med de aktuelle bøndene før våronna begynner, og eventuelt merke de reirene hvor det skal gjøres arbeid på jorder og åkere. Manipulering av reir ved bruk av beskyttelsesbur er risikabelt og disse brukes derfor kun der det er overhengende fare for predasjon, f.eks. når det skal pløyes, harves eller såes. Skal det kun kjøres ut gjødsel så er det i de fleste tilfellene tilstrekkelig med merking, da gjødslingen ikke trekker til seg like mye predatorer som mekanisk jordbearbeiding. Vi setter ikke på beskyttelsesbur før det nærmer seg våronn på det aktuelle jordet, og det må ha vært bekreftet ruging i minst en uke før vi forsøker å sette på bur. Kun unntaksvis, når reiret er funnet like før pløying og det er overhengende fare for at reiret blir predatert i denne forbindelse, setter vi bur på reir som ikke er bekreftet ruget i minst en uke. Både merking og bur bør vurderes fjernet når åkeren er ferdig sådd og predatorene (måker og kråker) har forsvunnet, men ofte kan det ta en ukes tid etter at åkeren er ferdig før predatorfaren reduseres.

Resultatene fra tre år med bruk av vipebur på Lista viser ingen stor forbedring av hekkesuksess (ungfuglproduksjon) i de kullene hvor det er brukt i beskyttelsesbur sammenliknet med kullene fra referansereirene. Men det kan se ut til å være en liten positiv tendens i 2026 i forhold til de to første sesongene. Bruk av beskyttelsesbur er risikabelt og det tar lang tid, selv for erfarne fuglefolk, å lære seg å bruke burene riktig slik at de negative sidene reduseres. En bør alltid vurdere om det er brukbare oppvekstområder i nærheten før en går til det skritt å manipulere hekkingen på denne måten. Det hjelper lite om alle ungene klekker ut dersom ingen vokser opp. Dette kan være vanskelig i forkant da gode oppvekstområder plutselig kan oppstå, f.eks. ved at et jorde sprøytes eller pløyes. Store ensartede monokulturer som høstes samtidig vil imidlertid sjelden være bra mht. overlevelse av unger. Dersom det også er høy predasjon i et slikt område kan det kanskje være like greit at «naturen går sin gang» og at vipereirene robbes, slik at vipene kanskje flytter til et mer egnet sted. Vipene er tilpasset dette og kan legge om kullet både en og to ganger innenfor samme sesong. Dersom en gjentatte sesonger opplever at vipene i et område ikke klarer å fostre opp unger til flygedyktig alder så bør en slutte å bruke bur der, en risikerer bare å gjøre vipene en bjørnetjeneste ved å «holde dem» på en håpløs lokalitet. Tiltaket må styres mot lokaliteter hvor ungene har god sjanse til å overleve etter at de forlater reirene. Bruk av beskyttelsesbur er ikke et egnet virkemiddel for å bevare vipa eller andre arter over lengre tid, men snarere et midlertidig og stedsspesifikt tiltak som kan øke hekkesuksessen mens mer langsiktige bevaringsplaner utvikles. Dessverre er det ingen etablert forvaltningspraksis med å lage gode bevaringsplaner for fugl, verken på Lista eller i Norge generelt.

 

Her kan du lese hele rapporten

Kart vipe 2026
Lokaliteter med hekkende vipe på Lista i 2026 FOTO: BirdLife Lister
Vipe Hanangerheia
Viper på Hanangerheia, Lista den 8. mai 2026 FOTO: Randi K Larsen
Hekkesuksess
Hekkesuksess og årsaker til mislykket hekking hos vipe på Lista i 2026. En eller flere unge(r) på vingene i et kull er registrert som vellykket hekking. FOTO: BirdLife Lister