Organisasjonen:

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven (lov om forvaltning av naturens mangfold) trådte i kraft i 2009 og er et av de viktigste verktøyene for å ivareta natur, arter og økosystemer i Norge. Loven skal sikre at naturen forvaltes på en bærekraftig måte, slik at også framtidige generasjoner kan ha nytte av den.

• Loven brukes i offentlige beslutninger som kan påvirke naturmangfold, både på kommunalt, regionalt og statlig nivå. Den gir også privatpersoner plikter og forbud, f.eks. knyttet til aktsomhet og beskyttelse av hekketid. Naturmangfoldloven brukes i plansaker, konsesjonssaker og enkeltvedtak etter andre lover, som plan- og bygningsloven, energiloven og vassdragslovgivningen. De såkalte miljørettslige prinsippene i §§ 8–12 skal legges til grunn til alle avgjøelser der natur kan bli påvirket.
  
  
• § 8 slår fast at beslutninger skal bygge på tilstrekkelig kunnskap om naturmangfoldet. Manglende kartlegging av fugleliv eller naturtyper er derfor et sentralt innsigelsespunkt. § 9, føre-var-prinsippet, sier at usikkerhet ikke skal brukes som begrunnelse for å tillate inngrep dersom det er risiko for alvorlig eller irreversibel skade. § 10 krever vurdering av samlet belastning på naturen, noe som er viktig i områder med mange små inngrep. §§ 11 og 12 handler om at tiltakshaver skal dekke kostnadene ved miljøforringelse og bruke miljøforsvarlige metoder. 

Loven er en såkalt "arbeidslov". Den sier ikke bare hva som er lov eller ulovlig, men hvordan saker skal utredes og  vurderes. Her er BirdLife Norges kunnskap ofte viktig i vurderingene, og våre innspill kan være av stor betydning for riktige  avgjørelser. 

Se veilederen for kap. II i naturmangfoldloven.

•  Loven gir også hjemmel for prioriterte arter, utvalgte naturtyper og områdevern, som kan være særlig relevant for truede fuglearter og viktige hekke- og rasteområder. Tillitsvalgte bør aktivt vise til naturmangfoldloven i høringer og klager for å sikre at naturhensyn blir riktig vurdert og vektlagt.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven (PBL) er det viktigste styringsverktøyet for arealbruk i Norge og har stor betydning for naturmangfold og fugleliv. Loven regulerer hvordan arealer kan brukes, bebygges og vernes, og er derfor helt sentral for BirdLife Norges arbeid på lokalt og regionalt nivå. De fleste naturinngrep starter som en plansak etter denne loven.

• Hensikten med plan- og bygningsloven er å fremme bærekraftig utvikling til beste for samfunnet, enkeltmennesker og framtidige generasjoner. Loven skal sikre åpenhet, medvirkning og forutsigbarhet i planprosesser. For tillitsvalgte betyr dette at BirdLife Norge har rett til å uttale seg i plansaker som kan påvirke natur og fugleliv.
  
  
• Loven brukes først og fremst gjennom kommuneplaner (arealdel), reguleringsplaner og dispensasjonssaker. Kommuneplanens arealdel fastsetter overordnede rammer for arealbruk, mens reguleringsplaner åpner for konkrete tiltak som utbygging, veier eller industri. 
  
  
• Loven setter juridiske rammer for administrativ og politiske bestemmelser (selvråderett og politikk). Det er viktig å skille mellom juss og politikk. Når det gis dispensasjoner etter plan- og bygningsloven er det flere kriterier som skal være oppfylt. Her ser vi at jussen setter klare begresninger for når dispensasjoner kan gis. 
  
  
• Lovens forarbeider legger vekt på at dispensasjon bare skal brukes unntaksvis, og at arealbruk som hovedregel skal følge vedtatte planer.
  
  
• Bestemmelsen om dispensasjon i plan- og bygningsloven § 19-2 beskrives som en praktisk sikkerhetsventil.
  Den er først og fremst ment for mindre tiltak der avviket fra planen er lite og ikke skaper konflikt eller uenighet.
  
  
• Loven har en "plandel" og en "bygningdel". Når det gjerne sies at plan- og bygningsloven er en "ja-lov" er det fordi man som hovedregel skal få byggetillatelse dersom tiltaket er i overenstemmelse med planverket. Utover dette er loven både en vernelov og en tiltakslov: Endelige avgjørelser kan gå begge veier og vil være politisk bestemt innenfor rammene loven setter.