Forsiden
Du er her: Forsiden > Fuglekunnskap > Få svarthalespover i Nord-Norge

Få svarthalespover i Nord-Norge

Av Oddvar Heggøy og Martin Eggen (16.11.2017)

Undersøkelser i 2016 avdekket en meget begrenset hekkeforekomst av svarthalespove Nord-Norge, med et anslag på 4-9 par hekkende par. Det var med spenning feltarbeidet på arten tok til denne sesongen. Ville 2017 bli et år som bekreftet fjorårets estimat, eller ville vi få se den grasiøse fuglen flere steder?

Svarthalespove

Svarthalespoven er en av våre aller sjeldneste hekkefugler. To underarter hekker i Norge, hvor hekkefuglene som har tilhold i Lofoten, Vesterålen og Karlsøy kommune i Troms hører til underarten L. l. islandica. Fuglen på bildet er fotografert på Røst, som er en av de sikreste hekkelokalitetene i Nord-Norge. (Opphavsrett: Steve Baines) Større bilde

Svarthalespove

Det ble ikke gjort observasjoner av svarthalespoveunger i Nord-Norge i 2017, heller ikke ved de to sannsynlige hekkelokalitetene på Vannøya i Troms. Ungfuglen på bildet ble sett ved Svartnes, Vannøya 14.–15. august, og kan kanskje være resultatet av én av hekkingene. (Opphavsrett: Torjus Lorentsen) Større bilde

Første hekkefunn i 1955

Svarthalespove ble for første gang påvist hekkende i Nord-Norge i 1955, da et hekkende par ble funnet på det som i dag er Andøya lufthavn. Man regner med at en fast bestand etablerte seg i Nord-Norge i 1970-årene. Hekkefuglene i Nord-Norge tilhører underarten L. l. islandica, som er en utbredt og tallrik fugl på Island. På Island har bestanden økt de siste tiårene, og teller nå ca. 25 000 par.

I Norge ser situasjonen til å være helt omvendt, med en synkende bestand de siste tiårene. Faktisk ble hekkebestanden av islandica anslått til å være 60 par i 1981 (av Kålås & Byrkjedal 1981), blant annet basert på feltarbeid i Vesterålen. Noen fullgode kartlegginger av bestanden fra perioden 1960–2010 finnes likevel ikke, og antallet påviste hekkefunn fra denne perioden er også ganske lavt. At arten har vært mer tallrik i Nord-Norge enn i dag er det likevel ingen tvil om.

Ny oppmerksomhet rundt tilbakegangen

Bestandsreduksjonen har pågått uten mye oppmerksomhet fra ornitologer og forvaltningen. For det første har utviklingen skjedd gradvis over mange år. Samtidig besøker fugler fra den islandske populasjonen oss i trekktiden, etter alt og dømme med økende frekvens som følge av bestandsøkning der. Dermed går ikke antall observasjoner av arten nødvendigvis ned. 

Det er ingen enkel øvelse å skille fuglene på trekk fra eventuelle lokale hekkefugler. I spilleperioden på våren, hovedsakelig i mai og juni, tyder det meste på at en del av svarthalespovene på trekk også kan sette i gang med ulike grader av fluktspill og kurtise, og særlig på lokaliteter hvor det allerede har slått seg til lokale hekkefugler, eller som biotopmessig kan egne seg som hekkeplasser for svarthalespoven. De fleste av svarthalespovene som bare er på gjennomreise kan sees langs norskekysten i mai og i de første to ukene av juni. Om «høsten» kan voksne svarthalespover på trekk sees fra midten av juli i Nordland. Ungfugler kan dukke opp allerede tidlig i august.

Styrket kunnskapsgrunnlag

Feltarbeidet i 2017 fokuserte på tidligere benyttede og tradisjonelle hekkelokaliteter for svarthalespove, med særlig fokus på lokaliteter der arten ble påvist i 2016. Totalt ble 32 lokaliteter i Lofoten og Vesterålen undersøkt i mai, juni og juli. Konkrete hekkeindikasjoner ble kun påvist på to lokaliteter i Nordland dette året, og ytterligere kun én lokalitet fikk status «mulig hekking».

I Troms ble konkrete hekkeindikasjoner observert på to lokaliteter i 2017. Én lokalitet fikk i tillegg status «mulig hekking», noe som gir oss 2–3 par i Troms i 2017. Mulige hekkelokalitetene i Finnmark ble oppsøkt i 2016, og den mest tradisjonelle av disse ble også besøkt i 2017 for søk etter arten, uten at fugler ble sett. 

Vi oppdaterer dermed ikke bestandsestimatet for svarthalespoven i Nord-Norge, faktisk er et estimat på 4–6 par mer i samsvar med resultatene fra årets hekkesesong. Selv om undesøkelsene har gitt oss bedre kunnskap er det fremdeles mye usikkerhet knyttet til artens status i landsdelen, både når det gjelder den faktiske bestandsstørrelsen, stedtrohet til hekkeområdene, habitatbruk, ungeproduksjon m.m. Vi ønsker derfor å fortsette undersøkelsene på svarthalespovene i Nord-Norge. Kanskje kan det også gi oss svar på hvorfor arten er blitt så fåtallig i landsdelen, og om dette er en vedvarende situasjon.

Kilder:
Kålås, J.A. & Byrkjedal, I. 1981. Vadefuglenes hekkestatus i Norge med Svalbard. Proceedings of the Second Nordic Congress of Ornithology

 

Les hele rapporten om svarthalespover i Nord-Norge i 2017 her

emneord Emneord: islandica Nord-Norge svarthalespove våtmark