Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Ikke rør raudåta!

Ikke rør raudåta!

Av Martin Eggen (07.07.2017)

Raudåte er det viktigste, og kanskje det eneste startfôret for fiskelarvene, fisk som mange norske sjøfugler er avhengig av. Når Fiskeridirektoratet nå ønsker å tillate kommersiell utnyttelse av raudåte, er det grunn til å være meget skeptisk.

Lomvi

Lomvi er kritisk truet. Siden raudåte er en viktig ressurs for ulike fiskestammer, kan kommersielt fiske etter raudåte også ramme lomvien. (Opphavsrett: Håvard Eggen) Større bilde

Sjøfugler i tilbakegang

Med mer enn 3 millioner par hekkende sjøfugler på Svalbard og Jan Mayen til sammen, og omtrent 2 millioner par langs kysten av fastlandet, utgjør norske sjøfuglbestander 20-25 % av alle sjøfugler som hekker i Europa. Norge har dermed et betydelig nasjonalt og internasjonalt forvaltningsansvar for sjøfugler. De ti siste årene har tilbakegangen for kystnære sjøfugler vært på rundt 30 %, mens tilbakegangen for mer pelagiske arter har vært på nærmere 40 %. Av de 28 helt marine sjøfuglartene som opptrer i norske farvann i løpet av året, er 16 nå rødlistede. Mattilgangen, dvs. dens mengde, utbredelse og tilgjengelighet, er en viktig begrensende faktor for ungeproduksjon og bestandsstørrelser hos sjøfugl. Fiske etter raudåte vil utgjøre nok en usikkerhetsfaktor i puslespillet når sjøfuglenes tilbakegang skal forklares. Forslaget til forvaltningsplan for raudåte nevner ikke sjøfugler i det hele tatt. 

Livsgivende dyreplankton

Mens raudåta står aller nederst på næringskjeden, står sjøpattedyrene og sjøfuglene øverst. Som konsumenter finner vi sjøfugler på de fleste trofiske nivåer, som de små alkefuglene som spiser plankton til de store havsulene og skarvene som spiser stor fisk. I nord er små, pelagiske fisk (lodde, polartorsk, tobis, sild, o.l.) og middelstore krepsdyr (krill, raudåte) hovednæringen for sjøfugler. Felles for alle disse næringsorganismene er at raudåte utgjør en basisressurs, enten for sjøfuglene direkte, eller som grunnlag for oppvekst og rekruttering til nye årsklasser av fisk. Lodde er en nøkkelart i denne sammenhengen. Hovednæringen til lodda er planktoniske krepsdyr, inkludert raudåte. I Norskehavet er de pelagiske fiskeartene norsk vårgytende sild (NVG-sild), kolmule og makrell de største konsumentene av raudåte blant fiskene.

Kunnskapsmangel

Vi vet lite om samspillet mellom raudåtebestanden og fiskebestandene, og hvordan dette påvirker sjøfuglene. Det er godt mulig at rauåtebestanden må være så stor som den er dersom viktige fiskebestander skal kunne holde seg på et ønskelig høyt nivå, og sjøfuglene ikke skal påvirkes i ugunstig retning. Når fiskelarvene er små og plommesekken nettopp er brukt opp, kan fiskelarvene ennå ikke svømme. De er da avhengige av at maten kommer til dem, og de er avhengige av at matbiten er så liten at de kan få tak i den. For at store mengder fiskelarver skal overleve og vokse opp til store og høstbare bestander, er de avhengige av at det finnes betydelige mengder liten raudåte i sjøen på dette avgjørende tidspunktet i livssyklusen. Det finnes ingen gode oversikter over hvor store mengder raudåte naturen trenger for at disse prosessene skal gå på en slik måte at vi får livskraftige og høstbare fiskebestander, og at sjøfuglene skal ha rikelig tilgang til å nyttiggjøre seg av disse direkte.

Kunnskapsgrunnlaget er for svakt til å tillate høsting av raudåte. Slik utnyttelse av «grunnmuren» i det marine økosystemet kan ikke NOF tillate i en tid da havmiljøet er i endring, og det er en rekke ubesvarte spørsmål rundt tilbakegangen for norske sjøfugler. 

NOF høringssvar til Fiskeridirektoratet

emneord Emneord: forvaltningsplan raudåte sjøfugler økosystem