Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Skuddpremie på storskarv – trenger vi virkelig det?

Skuddpremie på storskarv – trenger vi virkelig det?

Av Martin Eggen (19.09.2017)

Debatten raser rundt storskarv i Mjøsa, og om arten har rett til fisken der. Svaret på det er åpenbart: det har den. Når lokale fiskeforeninger utlover skuddpremie på storskarv og laksand i Mjøsa, uten hjemmel i enkeltvedtak eller forskrift, må NOF reagere.

Laksand

Tilstedeværelsen av mye storskarv og laksand er et tegn på at mattilgangen er god for disse glade fiskespiserne. Hadde den ikke vært det ville de ha dratt et annet sted. NOF mener skuddpremier på naturlige forekommende arter i norsk natur er et gufs fra fortiden som burde vært avskaffet for lenge siden. (Opphavsrett: Oddvar Heggøy) Større bilde

Storskarv sinensis

Storskarv av underart sinensis (mellomskarv) hekker langs kysten av Sør-Norge. Ikke-hekkende fugler streifer etter matkilder. Gjennom flere år har de funnet gode næringsforhold i deler av Mjøsa. Fuglen på bildet er en voksen mellomskarv ved sin hekkeplass på Øra, Fredrikstad i Østfold. (Opphavsrett: Per-Arne Johansen) Større bilde

Gjøvik fiskerforening og Øvre Romerike trollingklubb (ØRTK) utlover skuddpremie til jegere som tar livet av skarv og laksand i Mjøsa. Dette gjør de ulovlig, siden hverken fylkeskommunene i Akershus, Hedmark eller Oppland har gitt tillatelse til ordningen. Skuddpremier kan bare følge av enkeltvedtak eller forskrift, noe som her mangler. Derfor har NOF gått til det alvorlige skritt å anmelde skuddpremie-ordningen. 

NOF kommer til å følge praksis og regelverket som gir anledning til å gi skuddpremier med argusøyne fremover. Det må være klare retningslinjer for krav til skadeomfanget, kunnskapsgrunnlaget og hjemmel i vedtak eller forskrift. Naturlig predasjon på viltlevende fisk er ikke skade. Naturen er i endring, i dag kanskje hurtigere enn normalt på grunn av klimaendringer, det kan derfor ikke forventes status quo i artssammensetning i ulike miljøer.

Omstridt skarv i Mjøsa
Skarven som driver næringssøk i Mjøsa er storskarv (Phalacrocorax carbo). Man antar at de aller fleste fuglene er av underarten P. c. sinensis, ofte kalt mellomskarv, som er mer knyttet til ferskvann enn nominatunderarten av storskarv (P. c. carbo) vi helst finner langs kysten fra Hordaland og nordover. Mellomskarven var utryddet i flere europeiske land på grunn av overbeskatning så sent som på 1960-tallet, og den europeiske hekkebestanden var redusert til kun 4000 par. Populasjonen har heldigvis tatt seg opp igjen som følge av beskyttende tiltak. Dette har også vært tilfellet i Norge, hvor hekkebestanden ble anslått til ca. 2000 par i perioden 2008-2010. Bestanden ser ut til å ha økt noe de siste årene, og bestanden i Norge teller nå ca. 2500 hekkende par langs kysten av Øst- og Sørlandet. Ikke-hekkende fugler streifer rundt på jakt etter mat, og noen havner i Mjøsa.

Skarven har en naturlig tilhørighet i Mjøsa. At noen fuglearter øker i antall må vi glede oss over. Det er ikke grunnlag for å si at mellomskarven truer lokale fiskestammer. Men det pågår debatt og forskning på hvordan økt tilstedeværelse av skarv påvirker fiskebestandene. I Mjøsa er denne kunnskapen mangelfull. Norsk institutt for naturforskning (NINA) er i gang med et prosjekt for å undersøke dietten til skarven i Mjøsa/Lågen, det samme er Høgskolen i Innlandet. Mjøsa er et komplekst økosystem med mange ulike komponenter, og dynamikken mellom disse er ikke fullt ut forstått.

At Gjøvik fiskerforening og ØRTK også utlover dusør på laksand forsterker inntrykket av mangel på respekt for livet i dette økosystemet, der fuglers predasjon på fisk inngår som en naturlig del. Vi kan ikke drepe alt som spiser fisk. Sportsfiskerne bør heller være glad for skarvens og laksandas tilstedeværelse. Det bærer bud om godt fiske. Man må anta at laksandas og skarvens tilstedeværelse er en respons på store mengder fisk, som sik og lågasild. Hadde det ikke vært mye fisk å spise, hadde heller ikke disse fuglene vært der.

Et utdatert natursyn

Gamle dagers naturalhusholdning, med høsting fra naturen som en viktig del av livsgrunnlaget, kombinert med uvitenhet om predatorenes rolle og funksjon, ga grunnlaget for skuddpremieordninger. I dag har vi et helt annet natursyn med tanke på nytte- og skadeproblematikk, og vi har et helt annet kunnskapsnivå. Ingen naturlig forekommende arter er lenger «skadedyr» i norske fjell, vann og skoger.

Gjennom lovverket skaper vi holdninger, og lovverket skal gjenspeile kunnskap. Når det å avlive storskarv, laksand, mår, røyskatt eller nøtteskrike gjøres til en god gjerning som skal premieres, er dette uttrykk for et så negativt og destruktivt natursyn at det nesten er utrolig at skuddpremieordningen har overlevd så lenge som den har gjort. Når disse artene rett og slett betraktes som uønskede i naturen, er det en oppfatning som raskt vil feste seg hos barn og ungdom. Diskusjonen om hvorvidt utvalgte desimeringstiltak har effekt eller ikke på de arter man ønsker å minke bestandene av, er egentlig av underordnet interesse.

Viltet er i dag like mye en opplevelsesressurs som en matressurs. Derfor kan det heller ikke være riktig at enkelte fiske- og jegermiljøer skal kunne ha anledning til å prøve å manipulere artssammensetning og mengdeforhold ut fra egeninteresser. Majoriteten av naturbrukere, om det er turgåere, bærplukkere, fuglekikkere eller naturfotografer, må være like meningsberettigede i slike spørsmål som en jeger. Vi minner om den overordnede målsettingen i viltloven og naturmangfoldloven; dvs. å bevare en mest mulig artsrik og variert fauna.

Vi har nå tilstrekkelig kunnskap om hvordan naturen henger sammen til ikke lenger å kategorisere artene som enten nyttige eller unyttige. Det er akseptert at alle arter har en egenverdi, og at alle arter har en plass i økosystemet. Målet med naturmangfoldloven er å sikre at alle arter skal forekomme i naturlige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Å innføre skuddpremier på predatorer generelt er en for enkel løsning på komplekse problemstillinger.

Avskaff hele ordningen!

Da viltloven ble endret i 1981, ble det reist sterk tvil om ordningen med å gi adgang til å opprette skuddpremier i det hele tatt skulle videreføres. Tiden er etter vår mening nå overmoden for å en gang for alle avskaffe dette gufset fra fortiden. Dersom arter forvolder vesentlig skade på eiendom eller næring, kan skadefellingsforskriften benyttes.

Skuddpremieordninger har ingen begrensning, og målet er gjerne å drepe så mange individer som mulig. Flere av artene det tidligere var skuddpremie på, har hatt kraftige bestandsnedganger og er nå fredet. Hubroen er et eksempel på en slik art. Før ble det gitt penger til utryddelse av hubro – i dag brukes det store ressurser for å bevare de få som er igjen. Når det gjelder kråkefugler som kråke og ravn, som også er populære «skuddpremiearter», er bestandene i Norge stabile, og ikke i vekst som mange tror.

I vårt prinsipp-program har NOFs medlemmer og tillitsvalgte uttrykt at vi ønsker ordningen med skuddpremier avskaffet. Det er viltlovens paragraf § 51 som gir anledning til å utlove skuddpremier: «Skuddpremie kan bare fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkeskommunen eller den fylkeskommunen i samråd med direktoratet gir fullmakt

Dette er en paragraf i viltloven som med fordel kan tas vekk i sin helhet. 

NRK-nettsak om skuddpremie på storskarv

emneord Emneord: fiske laksand mellomskarv Skuddpremie storskarv