Naturforvaltning:

I mange deler av landet har presset på strandsona vært enormt i mange år, ikke minst rundt Oslofjorden og på Sørlandet. Boliger og hytter endrer landskapet og ødelegger natur. I nord er det mindre folk, men de tiltrekkes av sjøutsikt ved en ofte smal kyststripe. I Nord-Norge bor ni av ti mindre enn fire kilometer fra sjøen. Hyttebygging, næringsbygg og småbåthavner kommer i tillegg, og spiser opp strandsona bit for bit.

Som planmyndighet er kommunene gitt store muligheter til å bygge i strandsona gjennom kommunens arealplan. Enkelte steder gjennomføres dette forsvarlig og forsiktig, og man tar hensyn til dem som bor der allerede – floraen, insektene, fuglene og dyrene. Omtanke må man også ha for allmenne interesser som friluftsliv og fri ferdsel. De to siste årene har flere av oss oppdaget hvor viktig den nære naturen er. Mange bor nært kysten nettopp for å kunne oppleve tjelden i fjæra og nordavinden som rusker i håret.

Hvem skal ha ansvaret for dispensasjoner?

Våren 2021 sendte myndighetene ut et rundskriv der de åpner for mer bygging i strandsona, også når dette ikke er godt hjemlet i solid planarbeid, der innbyggere, organisasjoner og kunnskapsinstitusjoner er tatt med på råd. Med andre ord formidler man at en stadig forringelse av strandsona uten god prosess er greit, med alle følgene det får.

Samtidig har Stortinget senest våren 2021 holdt fast ved det som hele tiden har vært lovgivers intensjon med et generelt byggeforbud i strandsonen: bygging skal være et unntak, og spesielle forutsetninger må være oppfylt. Det er faktisk ikke fritt frem for det lokale selvstyret å gi dispensasjon, og på den måten undergrave egne planer og demokratiske prosesser. En rapport fra Sivilombudsmannen viser imidlertid at kommunene dessverre gir dispensasjonstillatelser det ofte ikke er juridisk grunnlag for. Med andre ord bryter de loven. 

Løsningene på dette er flere. Kompetanseheving på gjeldende lovverk og riktig bruk av dette står sentralt. Statsforvalteren må ta et overordnet ansvar for å gi saksbehandlere og politikere i kommunene denne kunnskapen. En annen løsning er å gi fylkeskommunen ansvar for å vurdere ønsker om å bygge i strandsona som går på tvers av kommuneplanen. Da får man samlet mer kompetanse ett sted, man kan ta mer hensyn til overordnede regionale planer og bedre vurdere samlet belastning i et større område.

Dette er to helt konkrete forslag vi mener politikerne bør se nærmere på. En småbåthavn i et gruntvannsområde, et hyttefelt med tilhørende parkering på et nes lengre bort, tilrettelegging for blokker langs innseilingen til en ekspanderende by: Hver for seg kan hvert enkelt tiltak virke nokså ubetydelig. Men sammen og over tid mister vi mye.

I strandsona er det viktige levesteder

Om sommeren søker ekstra mange til strand, fjære og svaberg. Det må de ha rett til også i fremtiden. At det tusser små måkeunger rundt og at ternene, sommergjestene fra Antarktis, ruger egg ute på holmen, gjør sameksistensen allerede sårbar. Det betyr at vi mennesker må ta hensyn og forstyrre minst mulig. Naturen er først og fremst et levested for et mylder av naturmangfold, og sommeren er en ekstra sårbar tid.

Alle har rett på strandsona, og alle skal trives. Boligbygging og andre tekniske inngrep og aktiviteter i strandsona øker konfliktene mellom ulike grupper mennesker, de som eier og de som nyter naturen. Konfliktene med naturmangfold øker også når man anlegger plen helt ned i fjæresona, og ikke tillater verken sommerfugler, måker eller gjess å bruke arealene de tidligere har benyttet.

Nye løsninger for vekstnæringer gir også nye perspektiv, som når selskaper ønsker å etablere seg i ytre skjærgård med landbasert oppdrett, i områder som har skånet for tyngre tekniske inngrep i årtusener. Til tross for sin lengde totalt i Norge er strandsona en knapp ressurs vi mister mer og mer av år for år. Kommunene må være restriktive med all bygging i denne trivselssona. På den måten kan den glede også neste generasjon måker, terner, strandnelliker, blåvinger, badende barn og turglade mennesker.