BirdLife Oppland

En ny rapport laget av NOF avd. Oppland er en oppfølging av et overvåkingsprosjekt på andeartene bergand, svartand, sjøorre og havelle. Prosjektet startet opp i 2011 for de tre førstnevnte artene, og i 2015 på havelle. Tidligere Oppland fylke med sin flotte fjellnatur, utgjør noe av kjerneområdet til de alpine endene. Innlandsregionen har derfor et stort forvaltningsansvar for artene, og da må oppdatert kunnskap være en bærebjelke. 

Truet nasjonalt og internasjonalt

Disse endene har sine hekkeområder ved vatn i høyereliggende fjellnatur og går ofte under fellesbetegnelsen alpine dykkender. Som følge av en kraftig reduksjon i hekkebestanden i de seneste tiårene står alle oppført på den norske rødlista. Med unntak av svartand ligger artene også inne på den europeiske rødlisten og den globale rødlisten. Dessverre viser NOFs undersøkelser at forekomstene i de regionale bestandene i Oppland ikke skiller seg ut fra det overordnede negative bildet.

Forsvinner fra lavereliggende fjellområder

Registreringene våre viser en negativ bestandsutvikling hos bergand, svartand og sjøorre, mens havelle ser ut til å ha greid seg noe bedre. Hos bergand ser vi en tydelig forflytning av hekkebestanden oppover i høyden. Den synes i dag å ha sine viktigste hekkeplasser i høydesonen ca. 1200–1400 moh. Samme tendens ser vi også hos havelle og svartand og til en viss grad hos sjøorre. Havella er den mest alpine av de fire artene – med hekkeplasser helt opp i 1630 meters høyde. Svartand og sjøorre hekker fortsatt ved vann under 1000 moh., men begge artene sees nå oftere i høydelaget 1000–1200 moh.

Hekkebestanden av sjøorre har gått tilbake i Oppland, fra 50–100 par i 1992 til 30–40 par nå. I samme tidsperiode er det også dokumentert endringer hos svartand, fra 50–100 par i 1992 til 30–50 par. Bestandene er med andre ord betydelig redusert.

Alvorlig er også situasjonen for bergand. I 1992 ble bestanden estimert til 75-150 par, mens det nå neppe er mer enn 20 par i Oppland. Estimatet for havelle ligger på 20–30 par, men kan være for lavt. Mer feltarbeid må utføres, også for å kunne følge de langsiktige trendene på denne arten.

Trusler mot artene og forvaltningstiltak

Det er nærliggende å tro at det er klimaendringer som er hovedårsaken til at disse artene er «presset» mot større høyder og mer alpin natur, som igjen betyr et innskrenket leveområde. Som følge av bl.a. økt vanntemperatur har vi fått mer gjengroing i vatn og kantsoner, og dermed også endringer i sammensetningen av næringsdyr. 

Et annet forhold, som kan være undervurdert, er forholdet til fisk og næringskonkurranse. Det er ingen tvil om at våre alpine dykkender står i et konkurranseforhold til fisk, og da særlig ørret. Likeså at ørret har et konkurransefortrinn i forhold til endene. Forekomst av marflo og/eller skjoldkreps er god næring for de alpine endene, og det er de samme innsjøene som er de beste produksjonsvannene for ørret. Utsetting av fisk i nye vann påvirker derfor endene, og kan ha gjort mange gode hekkeområder mindre egnet. Ender som drepes i garn som følge av bifangst, er også et problem, men her er det store lokale variasjoner. Garnfiske er ganske utbredt, og vi hører ikke sjelden om at ender og lommer blir tatt.