Organisasjonen:

Fugl og fisk i Nordsjøen

NOFs sjøfuglseminar på Marsteinen hotell på Sotra utenfor Bergen i slutten av oktober ble en suksess. Seminaret ble samtidig en vekker for alle de 80 personene som deltok. Både fiskebestandene og sjøfuglbestandene i tilknytning til Nordsjøen har store problemer!

Av Frode Falkenberg & Magne Myklebust

Publisert 22.11.2006

Norsk naturforvaltning har tradisjonelt hatt fokus på de store sjøfuglbestandene i Nord-Norge. Disse bestandene har hatt sine problemer, men mye tyder på at mange av de artene som hadde vanskelige kår før årtusenskiftet, nå har kommet seg opp på bedre nivåer. Fokus på NOFs fagseminar var sjøfuglene i og ved Nordsjøen. Etter at Rob Barrett fra Tromsø museum hadde innledet med generell status for sjøfuglene i Norge, fikk vi et mer nøyaktig innblikk i de norske Nordsjøbestandene fra fylkene Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn & Fjordane. Foredragsholderne Knut S. Olsen, Per Kristian Austbø, Stein Byrkjeland og Tore Larsen kunne vise til skremmende tall for mange av de fiskespisende sjøfuglartene. Av arter som virker å ha størst problemer med reproduksjon i området dag kan teist, fiskemåke og ternene nevnes. Rødnebbterne og makrellterne har de to siste åra knapt hekket i Sogn & Fjordane! Mange tradisjonelle måkekolonier står i dag tomme, uten at man helt vet årsakene til det.

SEAPOP

Tycho Anker-Nilssen fra NINA informerte om SEAPOP, et overvåkingsprogram som også skal gjennomføre økologiske studier som en del av den kommende forvaltningen av sjøfugl i Norge. SEAPOP startet opp allerede i 1999, men fokus har vært, og vil komme til å bli i de nærmeste åra, i nordområdene. Foredragsholderen kunne fortelle at de ønsket å integrere sjøfuglene i Nordsjøen også, men når det kom til å skje ble ikke nevnt.

Årsaker til tilbakegangen

Etter en halv dag med begredelige tall og prognoser for sjøfuglene var det Tore Johannessen og Leif Nøttestad fra Havforskningsinstituttet sin tur til å fortelle om fiskebestandene i Nordsjøen. De kunne dessverre heller ikke bidra med så mange lys i tunnelen. Stor rekrutteringssvikt blant viktige fiskearter, kombinert med overfiske, klimaendring, forurensing og regimeskifter i havet har medført at viktige arter som for eksempel tobis og øyepål til en viss grad har forsvunnet fra Nordsjøen. Andre arter har kommet inn, blant annet nålefisk, og kan være utilgjengelige som føde for våre sjøfugler. Noen sjøfuglarter bruker faktisk nålefisk som reirmateriale!

Sjøfugler og olje

Dag to av seminaret ble viet til sjøfugl i forbindelse med forurensing, og da spesielt problematikken rundt oljeutslipp. Vi fikk grundige gjennomganger av beredskapen til Kystverkets beredskapsavdeling, samt innblikk i forvaltningens prioriteringer ved akutte oljeutslipp. I det store og hele finnes det ikke noen stående beredskap for å behandle skadete sjøfugler per i dag. Morten Ekker fra Direktoratet for naturforvaltning kunne i sin kommentar fra forvaltningsmyndighetene bekrefte akkurat det. Dette temaet engasjerte deltakerne, og sterke oppfatninger for og imot konseptet med rehabilitering av oljeskadd sjøfugl kom for en dag. Karen Tvedt og Per Øystein Klunderud gikk gjennom arbeidsmetoder for slik rehabilitering, samtidig som de viste oss eksempler fra både Norge (Bergen og Fredrikstad) og Spania (Galicia).

Klunderud kunne fortelle at ca. 88 000 frivillige var involvert i strandsanering i forbindelse med Prestige-ulykken i Galicia. Klunderud nevnte at sluttsummen for hver sjøfugl som ble rehabilitert var på 25 000 kr, men presiserte at denne summen ikke er dokumentert.

I sitt foredrag opplyste Karen Tvedt at i Fredrikstad hadde man en utgift på ca. 5-6000 per fugl. Et tilsvarende regnestykke for rehabilitering av fugl etter Rocknes-ulykken viser en prislapp pr. overlevende fugl på ca. 10.000. For øvrig tok IFAW på seg ca. 90 % av regningen etter Aksjon Rein Fugl. Og prislappen på begge disse aksjonene hadde vært vesentlig lavere dersom det hadde eksistert en beredskap i det ulykken inntraff. Det som fordyrer en aksjon er at man må kjøpe det man trenger NÅ, koste hva det koste vil. Dessuten, og det er enda viktigere, dersom man har en beredskap, kan man komme i gang på dag 1-2 med innsamling av fugl, og da vil antall fugl stige betraktelig og prislappen gå ned deretter. Man kunne nemlig håndtert mange fugler ved et senter uten å øke kostnadene vesentlig, og summen pr. individ kan gå ned til 2-3000 kr.

Videre kunne Tvedt berette at slike regnestykker for øvrig ikke har noen som helst hensikt. Hun nevnte for eksempel at 134 millioner ble brukt på opprydding av 40 km strandlinje etter Rocknes-ulykken. Hvorfor er det ingen som snakker om sum per meter strandlinje? Etter Prestige ble 40 milliarder kroner brukt på opprydding. Dvs. at den estimerte summen som ble brukt på rehabilitering av fugl tilsvarer 0.27% av det totalte forbruket! I tilllegg skal Spania bruke € 240,000 på oppbygging av et moderne rehabiliteringssenter for oljeskadd fugl slik at de er bedre forberedt til neste ulykke...

Karen Tvedt kan i ettertid opplyse at et av rehabiliteringssenterne O Campino, som var under ledelse av Xunta (de galisiske myndighetene og tilknytede kontorer), tok i mot 1800 fugler. Xunta brukte € 783000 på driften av O Campino i løpet av en fire måneders periode. Dette tilsvarer ca. 6,6 millioner kroner, eller ca. 3600 kr per fugl som ble tatt i mot av senteret.

For øvrig må alltid slike regnestykker sees i samsvar med andre faktorer. Det var for eksempel flere grunner til at resultatene av rehabilitering av fugl etter Prestige var relativt dårlig. Både Spania og Frankrike var uforberedt på å behandle en slik mengde med oljeskadd fugler. Eksisterende sentre for rehabilitering av vilt var alt for små til å ta i mot store antall med skadet vilt. Cotorrodondo, et av sentrene som ble brukt, har normalt kapasitet på 20 oljeskadd fugl til enhver tid. Videre nektet et av de lokale sentrene å sende fugler dit ekspertene holdt til, noe som resulterte i feil behandling av mange fugler på dette lokale senteret. Det var heller ikke noe sentralt aksjonsstyre, dvs. at ingen form for ledelse var tilstede. Det sier seg selv at uten en sterkt ledelse er slike aksjoner utrolig vanskelig å gjenomføre. Videre ble fuglene transportert unødvendig lange strekninger før de kom fram til ekspertene (igjen på grunn av mangel på lokalt samarbeid). En av de viktigste delene av rehabiliteringsprosessen ble heller ikke gjennnomført skikkelig, - nemlig triage, eller prioritering av skadet vilt etter bestemte premisser. Til slutt ble heller ikke «ekspertene» spesielt godt tatt i mot, og det var vanskelig for internasjonale organisasjoner å få i gang et ordentlig samarbeid med spanske myndigheter.