BirdLife Aust-Agder

Bliksund og Røynevardsfjorden er lune havner for fuglene som holder seg langs kysten om vinteren. Her er det viker, holmer, skjær, tangkledde grunner og strender med rikelig mattilgang for ender, lommer og andre. Selv hadde vi medbrakt kaffi og niste, så to-tre timer burde gå som en lek. I disse korona-tider, med tiltak som begrenser annen sosial omgang, er det ekstra flott å kunne møtes i det fri for felles opplevelser og hyggelig prat.

Med øynene klistret til okularene ble omgivelsene saumfart, og sjøorre, ærfugl, kvinand, storskarv, stokkender og annet ble fort notert på lista. En enslig lom kom også flygende inn og landet lengst fra oss på den andre siden av fjorden. Den dykket mer enn den var oppe, men vi fikk etter hvert sett den så godt at smålom kunne supplere lista vår. En alkekonge og en alke lot seg også studere etter at oppdagerne hadde instruert resten av følget om å se "bak busken på den nærmeste øya. Svømmer mot høyre. Der dukket den. Nå er den oppe igjen" og så videre. Etter ei stund var referansepunktene mer presise når vi kunne vise til "der alka var i stad" og "bak skarveskjæret."

Innimellom ble fuglehistorier delt, og Jan Michaelsen kunne blant annet fortelle at en blåmeis han hadde merket midt på dagen i Indresund en gang, var blitt gjenfunnet i Nederland to dager senere. Tenk, den lille fjærballen! Men det ble ikke bare fugleprat, for nå er også følget informert om at Polar-sjektene ikke bare er tjue-fotere og oppover, for de laget også en sytten-foter. Tore Gryting Andersen fortalte om en han visste om, og når Oddvar Tørvolt fikk tenkt seg om, så kunne han informere om at det faktisk var han som hadde restaurert den for eieren. Ja, verden er liten!

Fokus ble gjenvunnet da en liten prikk ble observert på en knaus langt i det fjerne, helt ute ved Nødingen langt ute i havgapet. Alle fuglekikkere har nok busker, steiner og annet de stadig må sjekke, selv om området er saumfart ved mange tidligere anledninger, fordi de kan likne på en fugleprofil. Var dette også bare en busk? Eller var det en rovfugl? Størrelsen tatt i betraktning måtte det i så fall være havørnen vi halvt ventet å finne her i dag også? Men den satt akk så stille, så mulighetene for at den var grønn og hadde røtter kunne ikke utelukkes. Den fikk forbli ubestemt, tenkte mange av oss og begynte å se etter andre fugler igjen. Peter Wærness holdt likevel standhaftig øye med prikken en lang stund til. Helt til han falt for fristelsen til å snu teleskopet mot en alke som la seg til å pusse fjærdrakten mellom øyene i fjorden. Da vi rettet teleskopene mot Nødingen igjen var busken borte!

Litt seinere kom den flygende mot vest og satte seg på en holme mye nærmere slik at alle fikk sett den. Etter hvert tok den også en æresrunde over Risøya og Klåholmen utenfor Røynevardsfjorden slik at vi kunne beundre "låvedør-vingene". Etter to timer var det litt kaldt likevel, og følget bestemte seg for å trekke seg tilbake. Prikken ved Nødingene ble prikken over i-en på nok en flott tur med fugleforeninga.