Naturforvaltning:

I fjor ble vi kjent med sjøfuglene på Hornøya i Finnmark gjennom NRKs direktesendte fjernsynssatsing, der vi kunne følge livet i fuglefjellet minutt for minutt. Mange ble kjent med fugler som alke, lunde og krykkje. Ingen andre steder i landet ligger sjøfuglområdene så tett som utenfor Lofoten og Vesterålen, til tross for et stadig vanskeligere liv for de fjærkledde. Det er de fantastisk produktive havområdene som har gjort det mulig for sjøfuglene å leve her. Og som perler på en snor ligger de enorme sjøfuglforekomstene på Røst, Værøy, Nykvåg, Anda og Bleik, områder som er pekt ut som fem av de viktigste for sjøfugler i Norge.

For nær store fugleforekomster

15 kilometer fra de antatte olje- og gassforekomstene utenfor Lofoten finner vi de største sjøfuglkoloniene på Røst. Historien til sjøfuglene våre er dessverre trist. Siden vi begynte å overvåke sjøfuglene på Røst i 1979 har tilbakegangen vært stor. Nå er kun en femtedel av lundebestanden igjen, mens antall ærfugler på Røst er redusert med 70 prosent siden 1988. Dette er en utvikling som vi ser for flere av våre sjøfugler langs norskekysten.

En av truslene mot sjøfuglene våre er klimaendringene. Når temperaturen i verdenshavene stiger, endrer også vandringsmønstrene for enkelte av fiskebestandene seg. De 300 000 lundeparene på Røst er avhengige av nær tilgang på småfisk som sild og tobis i hekketida. Det er paradoksalt når politikere er villig til å øke risikoen for sjøfuglene våre, og det dobbelt opp. Dersom området utenfor Lofoten blir åpnet for oljevirksomhet, vil vi utforske nye grenser for å produsere et produkt som skaper klimaendringer som truer sjøfuglene. I tillegg er sjøfuglene svært utsatt for eventuelle oljesøl.

Havområdene rundt Røst er også viktige overvintringsområder for tusenvis av ender som ærfugl, praktærfugl og havelle. Disse finner man i tette flokker. Selv små oljesøl vil ramme mange fugler. En situasjon med oljesøl i dårlig vær med høye bølger i de værharde områdene, vil være en håpløs oppgave å takle for norsk oljevernberedskap. Selv små mengder olje i fjærdrakten kan bety en sikker død. Ifølge en rapport fra Det Norske Veritas fra 2012 vil en oljeulykke i dette området kunne få katastrofale konsekvenser for sjøfuglene. Det kan ta mer enn 10 år før bestanden blir restituert, om den noen gang blir det.

Nå ser vi at flere av sjøfuglbestandene våre er i tilbakegang. Men det finnes fortsatt håp. Bestandene kan ta seg opp igjen når forholdene bedrer seg. Truede arter krever spesiell ivaretakelse. Betydningen av hvert individ øker i takt med hvor truet arten er, sett i et bestandsperspektiv. Ved Røst finner vi noen av de mest truede sjøfuglartene våre. Risikoen ved oljeutvinning nært sjøfuglforekomstene er altfor stor.

Færre trusler, ikke flere

Rundt 35 prosent av sjøfuglene våre har forsvunnet siden 2005. Det gir all grunn til å være bekymret. Da blir det så vanvittig at flere parter ønsker å gi disse utrydningstruede fugleartene nye trusler, i stedet for vern. NOF er klart imot å åpne Lofoten for petroleumsaktivitet, også utenfor Røst. Det gir oljeindustrien akkurat det de har mast om. Det gir ikke noe vern til de viktige fiskefeltene utenfor Røst. Det gir ikke noe vern til det området hvor våre viktigste kommersielle fiskearter gyter. Det gir ikke noe vern til verdens største kaldtvannskorallrev. Og sjøfuglene våre lever stadig farligere.

I løpet av det siste året har stadig flere støttet et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, både i meningsmålingene og ikke minst i kommunene i Lofoten. I 2011 var det kun én kommune som sa nei til oljevirksomhet i dette området, i dag er det ingen kommuner i Lofoten som sier ja til åpning. Utsiktene for lundene og de andre naboene i fuglefjellene ser kanskje ikke så lyse ut. Men de skal slippe å ha oljeindustrien enda nærmere fiskeområder og boplasser. For fisken og for sjøfuglenes del bør havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen sikres varig vern fra petroleumsaktivitet.