Naturforvaltning:

Med Stortingets vedtak 1845, «Loven om rovviltets bekjempelse og fredning av det matnyttige viltet», kom en betydelig forandringen i synet på ørn (og annet rovvilt). Ideene kom fra utlandet via akademiske miljøer, åpenbart påvirket av at viktorianske moralkrav også måtte gjelde forvaltning av naturen. Ørneartene, sammen med annet rovvilt, ble erklært skadelige og uønsket, og med målsetting om utryddelse. Det ble innført skuddpremier. Etter 60-70 år var det meste gjort. Ørneartene var sterkt desimerte, spesielt havørna, og ikke bare i Norge. 

Kongeørn og havørn var fredløse og etterstrebet i mer enn hundre år, fra 1845 til 1968, med reirplyndring, åtejakt, giftåte og fotsakser, lenge etter at de fleste andre land hadde fredet sine ørnearter. De første talsmenn for helhetstenking og forståelse for rovfuglenes plass i naturen var forfatteren Mikkjel Fønhus og seinere Yngvar Hagen med boka «Rovfuglene og viltpleien» (1952), godt uttrykt i innledningskapittelet om kongeørna. Johan Fr. Willgohs’ doktoravhandling om havørn kom 1961. I Oslo talte konservator Edvard K. Barth sterkt for begge ørneartene. Da Norsk Ornitologisk Forening ble stiftet i 1957, ble fredning av ørnene en av foreningens viktigste oppgaver. 

Les også oppsummeringen om havørna og forholdet til husdyr, oppsummert til en konferanse i Estland i 2017:

• The white-tailed Eagle as a potential threat to livestock