Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Verdens våtmarksdag: Reparasjoner gir håp i ødeleggelsenes tidsalder

Verdens våtmarksdag: Reparasjoner gir håp i ødeleggelsenes tidsalder

Av Martin Eggen (02.02.2021)

Den 2. februar feires Verdens våtmarksdag verden over. I det vi tar fatt på FNs tiår for naturrestaurering får troen på en snuoperasjon, med håp for en bedre fremtid for våtmarkene, plass i årets markering. Men en kvelende sannhet krever også vår fulle oppmerksomhet.

Småspove

Å beskytte - å la være i fred. Det er visst vanskeligere enn å ødelegge og reparere. Hvorfor er det slik? Småspoven på bildet trekker mellom Andøya i Nordland og vestlige deler av Afrika to ganger i året. Når den kommer på vårtrekk håper den å møte hekkeområdet slik det var når den forlot det. Sellevoll, Andøya i Nordland. (Opphavsrett: Oddvar Heggøy) Større bilde

Straumen

Mange norske byer og tettsteder er lagt til steder der elver møter havet, og elvedeltaene her har blitt utnyttet til industri, småbåthavner osv. Siden slike elvedeltaer er svært viktig for naturmangfold og biologisk produksjon, er det stort behov for restaurering av slik natur. Samtidig bygges områdene ned. Etterhvert som områder forringes mister de gradvis sin økologiske funksjon. Ved Straumen i Sørfold kommune (Nordland) ble nylig enda mer av den opprinnelige strandsonen lagt under grus. (Opphavsrett: Martin Eggen) Større bilde

Alle som fulgte Naturrestaureringskonferansen til Miljødirektoratet og NINA i januar ble trolig inspirert. «Det er ikke lenger nok å bevare natur – vi må også restaurere. Naturmangfold og alt som naturen gir oss er livsgrunnlaget vårt, men i dag er 75 % av verdens landarealer forringet eller ødelagt av menneskelig påvirkning og 20 % av alle verdens arter er truet av utryddelse», skrives det på konferanses hjemmeside. Rekken av kunnskapsrike foredragsholdere var lang, og NOF bidro med sin presentasjon: «Gled en and og lag en dam – hvordan kan restaurering hjelpe fuglene i jordbrukslandskapet?».

Erfaringene med restaurering er gode

Mer enn noen gang trenger vi begeistring for mulighetene naturvern gir, og er det noen som vet hvordan naturmangfoldet kan komme tilbake, nesten som et under, er det NOF. I Hedmark har Våtmarksgruppa laget nesten 200 dammer i jordbrukslandskapet. Effekten har vært enorm. Lignende erfaringer kommer fra hele landet, også takket være det statlige arbeidet med å restaurere myrer og våtmarker. Riktignok har denne statlige restaureringen hovedsakelig foregått i våre naturreservater. Det skulle kanskje mangle at man i vernede områder ikke har dreneringsgrøfter som står og blør både karbon og vann, og man kan spørre seg hvorfor ikke dette er fikset for lenge siden.

Elefanten i rommet

At restaurering aldri må brukes til å legitimere naturødeleggelser ble nevnt igjen og igjen gjennom de to dagene Naturrestaueringskonferansen varte. Presiseringen er på sin plass. Men elefanten i rommet, nemlig alle beslutningene om å ødelegge verdifull natur, ble i liten grad nevnt. Dette passet ikke inn i narrativet om at utviklingen snur her og nå, og i hvert fall i løpet av det neste tiåret.

Hovedbudskapet om at vi nå har ødelagt så mye at tiden er inne for å reparere, er vakkert. Men erkjennelsen om at vi fortsetter å ødelegge elvedeltaer, myrer og annen våtmark, også her til lands, må stikke dypt inn i maktas korridorer. Det er og blir uansvarlig og særdeles paradoksalt at vi skal bruke store midler på restaurering samtidig som vi nydyrker myr (ja, det vil fortsatt være lovlig mange steder), legger boliger og hyttefelt til myra og plasserer industri i våre mest produktive gruntvannsarealer. NOF har ikke bare sett hvordan vegetasjon, insekter, fugler og naturlige funksjoner kommer tilbake ved våtmarksrestauering. Vi har også sett hva som skjer når dreneringsgrøftene lages.

Ødelagt natur er dyrt

Mye er uavklart ved inngangen til restaureringstiåret (2021–2030). Hvilken natur skal restaureres, til hvilken pris, og hvem skal betale? For det er ikke bare våtmark og vassdragsnatur som er kraftig forringet. Skog, som har den aller dårligste naturtilstanden, må også få sitt. Elvedeltaer landet rundt er ødelagt eller kraftig forringet. De ligger gjerne nært tettsteder og byer, og arealpresset er stort. Hva kan gjøres for dem? Og hva med strandsonen, som Sivilombudsmannens rapport om dispensasjoner avslører behandles særdeles skjødesløst? Like uavklart er kostnadene ved å fortsette å ødelegge natur. At det er fryktelig dyrt er det likevel ingen tvil om, selv om profitt kan innkasseres nå og regningen skyves frem i tid. 

I 2020 har kampen mot nedbyggingen av gruntvannsområdene og deltaene i Trondheimsfjorden fortsatt. Mye er tapt, og hver uke vedvarer bekymringene for restene. Flere områder lever med en dødsdom over seg takket være gamle reguleringsplaner. En helhetlig forvaltning av elvedeltaene tilknyttet fjorden mangler. Elvedeltaene ved Fiborgtangen og Ørin er ikke bare spiskammers for fugler. De er også uhorvelig viktige for den marine produksjonen i fjorden, og fiskebestandene mennesker, dyr og fugler høster av. Typisk nok blir elvedelta etter elvedelta nevnt som «gunstige» plasseringer for en batterifabrikk i regionen. Så mye for «det grønne skiftet».

Knapper og glansbilder

Vi trenger mer restaurering. Potensialet er enormt. Mange naturtyper og funksjoner er så forringet at restaurering er fornuftig etter mange barometer. En artikkel i det vitenskaplige tidsskriftet Nature slo i oktober 2020 fast at dersom 15 % av forringet natur blir restaurert kan det hindre 60 % av den forventede utryddelsen av arter. Forutsetningen er at de riktige områdene prioriteres, og etter vårt skjønn er restaueringstiltak i jordbrukslandskapet blant slike områder. Men bevaring må til, for noen naturtyper må alt av resterende natur bevares. Håpet ligger i at politikerne nå tar grep for å stanse ødeleggelsene av viktig natur, med våtmark som en førsteprioritet. Da trengs flere verneområder og statlige planretningslinjer. Kostnadene for arealbruk må være så høye at arealgjerrighet stimuleres. Det kommunale apparatet må være utstyrt med ressursene og kompetansen som trengs for å takle oppgavene det er satt til. Systemet rundt konsekvensutredningene må endres, slik at man ikke belønner dem som finner minst naturverdier. 

Enn så lenge mangler de konkrete tiltakene. Det som tilbys er utredninger, knapper og glansbilder, som når den nyeste klimameldingen lover «en konkret strategi for å hindre mer nedbygging av myr». Hvor mye skal gå tapt før noen setter foten ned? 

emneord Emneord: klima klimaendringer myr restauering Verdens våtmarksdag våtmark