Forsiden
Du er her: Forsiden > Naturforvaltning > Lek med tall og prosenter: Kongeørnskadene øker ikke

Lek med tall og prosenter: Kongeørnskadene øker ikke

Av Alv Ottar Folkestad og Martin Eggen (11.05.2021)

NOF har gjennom en årrekke holdt seg á jour når det gjelder kongeørn og skader på beitenæringen, og har ellers en bred erfaring og kunnskap om så vel kongeørn som havørn. I et omfattende notat viser vi hvordan ulike grupperinger forsøker å gi kongeørna en større rolle i tap av beitedyr enn det er grunnlag for.

Kongeørn

Rovfuglene har mange viktige oppgaver i naturen. Flere spiller en viktig bestandsregulerende rolle for smågnagere og andre smådyr, og kan slik også begrense forekomsten sykdommer. Mange er også medlemmer av naturens renovasjonsvesen ved å livnære seg av åtsler eller fiskeslo. For oss mennesker har rovfuglene en viktig rolle som såkalte indikatorarter, ved at de som følge av sin store sensitivitet til ulike miljøforandringer kan fortelle oss mye om tilstanden i våre økosystemer. De fleste steder i verden er derfor rovfugler et symbol på en sunn natur, vitalitet og styrke. (Opphavsrett: Frank Steinkjellå) Større bilde

I et møtereferat fra Statsforvalteren i Nordland «arbeidsgruppe landbruk – reindrift» på tampen av fjoråret, refereres det til et påtrykk og håp om å få endret kravene forut for fellingstillatelser for «ørn». Det ble i møtet uttrykt et ønske om å senke terskelen for å skyte «ørn». I referatet vises det til «store flokker med ørn» i Sør-Salten, som del av problemer generalisert til beitedyr og rovviltkonflikter.

Et oppfølgende brev fra NOF og svar fra Statsforvalteren gav liten klarhet i bakgrunnen for et radikalt ønske om ørneskyting, en tanke som er helt fjern i de fleste land vi liker å sammenligne oss med. For sau og lam viser NOFs gjennomgang av tilgjengelig materiale generelt lave antall kadaverfunn med konklusjon «drept av kongeørn» i Nordland siste ti-årsperiode, og enda mindre med konklusjon «dokumentert». Og viktigst av alt: ingen økning de siste åra. I et notat sendt til forvaltning og politisk hold har vi lagt vekt på å få fram tall og situasjonsbeskrivelse på nasjonalt nivå, så vel som i Nordland fylke.

Ubetydelig skadegjører med politisk slagside

Ved å søke i de databaser og kunnskapskilder som finnes blir konklusjonen ikke uventet at kongeørn er en ubetydelig skadegjører på sau/lam. Den står for mindre enn 1,9 % av totaltapene i antall dyr pr. år når det vurderes ut fra antall dyr erstattet som kongeørndrept i året i forhold til totaltap av dyr på beite. For reindrifta og tapet av rein er kongeørnas rolle noe større og synes å ligge på rundt 4-6 % av totaltapene gjennom året, hovedsakelig tap i kalvingsperioden og første tid etter.

Vi har merket oss at så vel Landbruks- og matminister Olaug V. Bollestad som ministerens statssekretær, Widar Skogan, har fokusert på kongeørna som en betydelig skadegjører. I enkelte reinbeiteområder står kongeørn for i omtrent 50 prosent av de erstattede rovvilttapene, fremheves det. Dette er meningsløse måletall fordi det ikke har relevans til reelt skadeomfang, bare beskriver det interne forholdet mellom ulike aktører av fredet rovvilt.

De siste årene er det iverksatt tiltak for å redusere bestandene av gaupe og jerv i Nord-Norge gjennom målrettet uttak, bl.a. av ynglende hunndyr, for å nå vedtatte bestandsmål. Det synes å ha gitt en reell nedgang i ynglende bestand av begge arter. Det vil automatisk forskyve andelen av rovviltskade mot kongeørn så lenge der ikke er andre aktuelle, fredete rovviltarter i området. Derved kan prosentandel skade forvoldt av kongeørn bli betydelig større, selv om skadene målt i antall dyr i realiteten går ned også for kongeørna. Derfor er det bare de reelle tapstall forårsaket av den enkelte skadegjørende arten som kan fortelle noe om hvilken rolle den har i tapsbildet, hvilke betydning den har for totaltap, og hvor vidt tapene går opp eller ned.

Noe tap må påregnes i en «naturbasert næring»

Gjennom rovviltforliket har Stortinget bestemt at bestandsmålene for de store rovpattedyrene skal være lave, og dermed også rødlistet som truet. Kongeørna har unngått denne geværforvaltningen og har en naturgitt bestandsstørrelse i Norge. Etter stortingsforliket er dette bestandsmålet for kongeørna, og det må derfor legges til grunn for forvaltning av arten. Med dagens organisering av beitenæringen må noe tap til rovdyr aksepteres på lik linje med andre naturgitte tapsårsaker, og for kongeørnas del er ikke den en viktig aktør sett opp mot andre tapsårsaker, der parasitter, sykdom, kondisjon og naturgitte forhold spiller hovedrolle, inkludert ikke fredete rovviltarter (rødrev).

Kongeørnbestanden i Norge er stabilisert. I Norge og Norden har det ikke har vært økning i bestanden de siste 15-20 åra, heller indikasjon på nedgang, selv om det i enkelte områder er konstatert nyetableringer. Dette samsvarer med registrert redusert reproduksjon for perioden 1992-2020. I intensivovervåkede områder er det en halvering fra mer enn 0,50 unger flygedyktige pr. overvåket territorium i 1992 til 0,26 i 2020. Fra og med 2008 har snittproduksjonen pr. overvåket territorium ligget under det antatte vedlikeholdsnivået for en stabil bestand, 0,40 flygedyktige unger pr. aktivt territorium. Videre er ikke registrerte kongeørnskader på beitedyr relatert til bestandstetthet, og forårsakes som regel av flytere i bestanden. Det er derfor meningsløst å skyte kongeørn uten at det aktuelle skadevoldende individet er identifisert.

Statsforvalterens innfallsvinkel er åpenbart basert på manglende kunnskap om og forståelse av situasjonen, og er ikke egnet til å redusere konflikten mellom kongeørn og beitenæringen. Vi har i lengre tid poengtert at kondisjon og helsetilstand hos sau og rein sannsynligvis er en viktig regulator for angrep fra kongeørn, noe vi også har faglig støtte for i Miljødirektoratet. Trolig kan aktivitet av rovpattedyr, både de fire store og av rødrev, kunne være utløsende for økt frekvens av kongeørnskade.

emneord Emneord: havørn kongeørn rovfugler