Fuglekunnskap:

Svartvingeglente Elanus caeruleus har lenge stått på ønskelisten til mange av oss ivrige fuglefolk, og har vært et samtaletema mang en gang. Stadig flere funn blir gjort i Danmark. I Tanumshede i Sverige var en fugl stasjonær fra 9. juni til 8.august i 2020. Avstanden til dette funnet er kun 8 mil fra Fredrikstad, så håpet var der dette året.

Denne aprildagen var som de foregående dagene i denne måneden preget av sure vinder fra nord og nordøst. Været var lettskyet, noe som gjorde at kanskje en fototur ville passe bra. Turen ble bestemt til Kjennetjernet, som er et lite vann i Fredrikstad. Her var sangsvaneparet på plass, og kanskje Norges mest fotograferte sivhauk næringssøkte over takrøret.

Nordavinden gjorde at besøket ble kort, så turen gikk videre til Elingaard, hvor jeg ville sjekke om vintererlene var på plass. Da disse ikke dukket opp, gikk jeg opp mot et beiteområde hvor jeg satte meg i le av vinden. En bekk går gjennom dette området, som er fint for småfugler. Høyt på himmelen trakk to musvåker mot nord, og to stasjonære fløy lavt over skogen i syd. Også to spurvehauker og en hønsehauk ble observert.

Så blir jeg oppmerksom på en fugl på min venstre side et par hundre meter unna. Den stiller med raske vingeslag vendt bort fra meg. Tankene raser rundt i hodet «det er jo ingen musvåk, og den lange halen til tårnfalken mangler», så får jeg fuglen i kikkerten, og tankene går raskt i retning hanner av kjerrhauk på grunn av den lyse fargen. Størrelse var vanskelig å ta da den var alene, og i motlys. Endelig snur den rundt, og arten var i boks! Den begynner å trekke bort fra meg, og kamera ligger pakket ned i sekken foran meg. Det går så konvertere og objektiver ruller rundt på bakken, men heldigvis er innstillingene sånn noenlunde klare, så jeg får den i søkeren og tar en serie bilder. Den trekker stadig lenger unna, mens den næringssøker, men avstanden blir for lang for gode bilder.

Jeg meldte den ut på bandet «Fuglealarm Østfold» raskest mulig. Dessverre mister jeg den av syne under dette gjøremålet, og finner den ikke igjen. Da hadde alarmen gått, og de mest ivrige kom for å lete i området. Selv stod jeg igjen én time på plassen for å se om den dukket opp igjen, men ingen svartvingeglente var å se.

Svartvingeglente er i Europa utbredt på Den iberiske halvøy og Frankrike, hvor de hovedsakelig er standfugler. Arten er innvandret fra Nordafrika til Portugal, hvor det første hekkefunnet ble gjort i 1944. Første hekkefunn i Spania ble gjort i 1973, og har arten på Den iberiske halvøy nå en bestand på 1000–2500 par. I Frankrike ble bestanden anslått til 130–150 par i 2014. Første hekkefunn her ble gjort i 1990. i Danmark var det gjort 18 funn t.o.m. 2019, og i Sverige 6 funn.

Dagen før, den 22. april, trakk det ut en svartvingeglente fra Skagen i Danmark. Det er mulig det var denne som ble sett i Fredrikstad dagen etter av meg. Da antall observasjoner stadig øker i våre naboland, er det gode muligheter for at flere kan bli sett i de nærmeste år også her i Norge.

Referanser

Christensen, J. S., T. H. Hansen, P. A. F. Rasmussen, T. Nyegaard, D. P. Eskildsen, P. Clausen, R. D. Nielsen & T. Bregnballe 2022. Systematisk oversigt over Danmarks fugle 1800–2019. Dansk Ornitologisk Forening.