BirdLife Nordland

Den politiske styringsgruppen foreslår en utvidelse av næringsareal innerst i «bassenget» på innsiden av fylkesveien, ved siden av Horns Slakteri. Dette forslaget er tatt inn i forslaget til ny arealplan. Et forslag fra Lofotr Bygg og Anlegg om å legge til fylle igjen den marine våtmarka på Fygle med masser for å bygge boliger har heldigvis ikke nådd opp så langt i prosessen. At forslagstiller Kjell Nordbakken i Lofotposten uttaler at området i dag ligger «brakk», og at utbyggingen ikke vil være i konflikt med noe, er rystende og kunnskapsløst.

Ordfører Remi Solberg ble nylig kontaktet av Dagsavisen om beskyttelsen av marine våtmarker i Vestvågøy. Han mente da at planprosesser generelt er det i dag mer bevissthet rundt kvalitativ utnyttelse av arealer heller enn ytterligere arealbeslag. Det er all grunn til å gi ros til Solberg og styringsgruppa for ikke å foreslå videre utbygging i Fyglefjæra, noe den videre politiske prosessen må videreføre. Det er også positivt at kommunen har  regulert strandsonen og benyttet seg av «bruk og vern av sjø og vassdrag» i arealplanen. Det viser vilje til å la våre etterkommere oppleve det rike fugle- og dyrelivet tilknyttet fjæresonen vi har vært velsignet med.

En slik tankegang er også i tråd med all nasjonal politikk.  I Granavolden-plattformen skriver regjeringen at det spesielt skal legges til rette for økt bevaring av våtmarker. Også i revidert statlig planretningslinje for klimatilpasning er det nå vedtatt at kommunene bør kartlegge økosystemer og arealbruk med betydning for klimatilpasning. Spesielt nevnes våtmarker og elvebredder som viktig natur for å dempe effektene av klimaendringer. Vi har i tillegg vannforskriften som skal forhindre all forringelse av vannmiljø, og naturmangfold som skal sikre leveforholdene for alle skapninger vi deler Lofoten med. At det langs sjøen er det et generelt forbud mot tiltak i 100-metersbeltet, jamfør plan- og bygningsloven § 1-8 andre ledd, må vi også forholde oss til for å sikre både allmennretten, friluftsliv og naturmangfold, selv om bygging nært sjø er noe ganske annet enn igjenfylling og destruering av hele økosystem – slik en utfylling av Fyglefjæra vil være.

Våtmark er den naturtypen som forsvinner hurtigst i verden. 64 % av verdens våtmark er borte etter 1900. Nå må vi ta vare på resten og starte restaureringsarbeidet. Den økologiske funksjonen til våtmarksområder kan derfor ikke understrekes nok. Arealene er ofte små, men brukes av fugler langt utover selve arealet. Svaler og ulike småfugler fanger insekter til sultne små, og under høst- og vårtrekket får våte områder besøk av utallige gjester langveisfra. Det er i våtmarka de samles. Her er det mat og ro.  At mange typer våtmark har liten utbredelse, også på grunn av ødeleggelse over lang tid, gjør denne type natur ekstra verdifull å bevare. Elvedeltaer og mudderfjærer har blitt til over tusenvis av år, og nedbygging representerer ikke-reversible tap av viktig natur. Fortsatt nedbygging av disse er alvorlig etter alle målestokker

De virkelig fuglerike fjæreområdene i Lofoten finner vi på Røst, samt noen få steder i Flakstad og Vestvågøy, og i særdeleshet rundt Leknes. Presset på disse har vært stort, og er fortsatt stort så lenge kommunene eller staten ikke lager klare planretningslinjer som bevarer disse inn i fremtiden. Truede arter som vipe, svarthalespove og hettemåker har Fyglefjæra som sitt matfat, mens gravand og et stort antall vanligere arter nyter godt av den store biologiske produksjonen gruntvannsområdet byr på. Leveområdene deres allerede begrenset og knyttet til noen få typer naturmiljø. Med andre ord kan ikke fuglene bare flytte seg, slik noen later til å tro. Ødeleggelse av våtmark er til syvende og sist ensbetydende med synkende bestander av artene tilknyttet og tilpasset overgangen mellom land og sjø. I denne sammenhengen er  den godeste Hamsuns ord i Markens Grøde (1917) verdt å ta med seg: «Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre rett, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad».