Forsiden
Du er her: Forsiden > Organisasjonen > NOF Nordland-treff i Hattfjelldal 2021
  Siste nytt    Om oss    Bli medlem    Tillitsvalgte    Lokallag    Kalender    Tidsskrift    Kontakt oss    

NOF Nordland-treff i Hattfjelldal 2021

Av Magnhild Johansen (26.06.2021)

Årets NOF Nordland-treff og årsmøte fant sted på Sæterstad Gård i Hattfjelldal, der tolv deltakere fra fire lokallag kunne nyte et yrende fugleliv. Nesna og omegn lokallag stod som arrangør, og som ved samtlige tidligere møter i sørfylket håpet de fleste på det klassiske artsparet lavskrike og jerpe.

NOF Nordland-treff

Noen av deltakerne på tur oppover Famvassdalen. Fra venstre: Eivind Smørvik og Atle Ivar Olsen fra Nesna og omegn lokallag, Steve Baines fra Røst, Anni Breivik, Eirik Røtnes og Eskil Furuheim, alle tre fra Rana lokallag. (Opphavsrett: Magnhild Johansen, Bodø lokallag) Større bilde

Varsler mat til u

En av de voksne varslerne som matet unger ved Bjørkåsen. (Opphavsrett: Steve Baines) Større bilde

Årsmøte 2021

Fra årsmøtet. (Opphavsrett: Magnhild Johansen) Større bilde

Smålom

Smålomen på Lomtjønna (Opphavsrett: Atle Ivar Olsen) Større bilde

Dobbeltbekkasin Hattfjelldal

Spillende dobbeltbekkasin på skjult lokalitet. (Opphavsrett: Steve Baines) Større bilde

Fredag rakk vi knapt mer enn å nyte et velsmakende grillmåltid og inngående kartstudier, mens lørdagen startet med ekskursjon oppover Famvassdalen, der vi besøkte flere lovende våtmarkslokaliteter langs veien. Ender, svaler, blåstruper og en fjellvåk var blant høydepunktene på turen. Kjentmann Per Lorentzen hadde tipset oss om et lite vatn i området der det ofte hekker svømmesnipe. Vatnet var lett å finne, men svømmesnipene glimret med sitt fravær denne dagen. Egentlig hadde vi tenkt oss helt opp mot svenskegrensa, men da det dukket opp skilt om koronarelatert kameraovervåkning endte vi opp med å snu et godt stykke før grensa, selv om det var ei tjønn til litt lenger øst som vi egentlig også hadde lyst å besøke. Ingen ville ta sjansen på å få ei ukes karantene i rent vanvare.

Vi rakk også en tur til Ugelvatnet før årsmøtet, her spiste vi lunsj i det grønne og speidet etter lavskriker og jerper i den altfor unge skogen rundt Bjørkåsen. Noen var sikre på å ha sett lavskrike, andre var like sikre på å ikke ha sett lavskrike, så det beste for husfreden er selvsagt å konkludere med at flere fugler må ha vært involvert. Hvorav minst en definitivt var en gråtrost.

Vi foretok en forholdsvis fruktesløs befaring i området. En deltaker som skremte opp ei lirype prøvde seg på et bråkjekt "høne er nå høne", men det viste seg som ventet at rypa ikke dempet jerpelysten nevneverdig. Ved retur til bilene ble det oppdaget at et par varslere hadde reir med unger nær toppen av ei gran i nærheten. Foreldrene var svært forsiktige av seg, og bare de aller heldigste (eller dyktigste!) fikk bilder av de voksne varslerne, men vi kunne se ungene bevege seg i reiret. På hjemveien dukket det opp ei haukugle som alle fikk betrakte.

Årsmøtet bød ikke på noen overraskelser, likevel var vi lett forsinket da årets hovedtaler kom til orde. Per Lorentzen har jobbet i fjelltjenesten i en mannsalder, og det er vel få som kjenner fuglelivet i Børgefjell og Hattfjelldal bedre enn ham. Snøugle, dverggås og sædgås er ikoniske arter fra området, og det var interessant å høre om svingninger i snøugleforekomsten og om hvordan bruken av hekke- og mytelokaliteter for gjess har endret seg over det siste århundret. Vi kunne sikkert hørt dobbelt så lenge på Per, men programmet for dagen var langt fra slutt. Vi hadde akkurat tid til en matbit før kveldsekskursjonen.

Vi fikk servert en velsmakende festmiddag med hovedrett av salt kje, og vertskapet ble overrasket over hvor få som ville ha øl eller vin til maten. Årsaken var klar: Vi skulle jo på tur igjen, og med langt å kjøre var det lite spillerom for øl- og vinelskere. På kveldsekskursjonen var målet spillende dobbeltbekkasin på skjult lokalitet. Med stor optimisme spaserte vi over myrene i stødig silregn, og lyktes over all forventning. Tolv bekkasiner ble telt opp før vi mistet oversikten, men det var antagelig mange flere involvert, og den boblende, klikkende sangen deres var stemningsfull over myra. Noen av oss ville bare lytte, andre hadde lange objektiver og høye forhåpninger, men kliss våte og godt fornøyde ble vi alle sammen. De første som ga seg fikk for øvrig tilsnakk av beitepolitiet - sikkert vel fortjent, for man skal lete lenge etter et mer mistenkelig opptog på de Hattfjelldalske myrer i silregn rundt midnatt. Siste mann returnerte til Sæterstad like før frokosttid, vrangsøvd men meget godt fornøyd, etter å ha fuglekikket seg gjennom hele sommernatta.

Lørdagskvelden hadde vært såpass vellykket at det hadde oppstått bred enighet om å utsette søndagsfrokosten med en halv time, så vi var litt forsinket allerede ved avgang. Dagens første ekskursjonsmål var det fantastiske våtmarksområdet Kjerkstadvatnet like ved flyplassen i Hattfjelldal sentrum. Her ble det sett både skogsnipe og grønnstilk, i tillegg til mange ulike ender, hvorav brunnakker kom opp i høyest antall med rundt 20. Vi kan også melde om en meget livskraftig bestand av mygg i området.

De første deltakerne tok farvel og satte kursen hjemover, mens en noe hardere kjerne dro videre på tur. Neste stopp var Nerlivatnet, en av de sikreste skogsnipelokalitetene i fylket. Her hekket det minst to par, som var både godt synlige og meget hørbare. Ei gluttsnipe og en svarthvit fluesnapper holdt også til ved vatnet. Vi trakk oss raskt tilbake og fortsatte mot nye mål.

Vi hadde fortsatt ikke gitt opp håpet om jerpa, og på bakgrunnen av et hett tips om et område i nærheten av Unkervatnet endte vi opp på skytebanen ved Langmyra. Ettersom skogen i området var relativt ung og ekstremt tett produksjonsskog falt forventningene til jerpeforekomsten, men vi oppdaget at lokaliteten var svært egnet til å drikke kaffe og lytte til fuglesangen. Nye turarter ble registrert i form av nøtteskrike og ravn, og midtveis i kaffen dukket det opp et spennende insekt. Det viste seg å være en markkakerlakk, den skal visstnok være ganske vanlig, men det er gjort få funn i Nordland og den ble sist sett i Hattfjelldal rundt 1900, da en viss Embrik Strand fanget en og sendte til naturhistorisk museum i Oslo.

På dette tidspunktet hadde vi vel mer eller mindre gitt opp jerpa, men en ukjent omvei er det jo ingen fuglekikker som kan motstå, så etter en runde med finlesing av kart bestemte vi oss for å svinge over elva ved Kolmila og kjøre nedover mot Trofors på motsatt side av elva. Litt på måfå stoppet vi ved Lomtjønna, der det ganske riktig var lom - smålom. Og ei uventa havelle.

Ved Stormyrtjønna støtte vi på svaneparet Per hadde fortalt oss om kvelden før - det første paret med sangsvane som er registrert hekkende i Hattfjelldal. De var ganske sky og gikk av reiret straks vi stoppa bilene, så det var bare å komme seg avgårde og la dem få fred.

På dette tidspunktet hadde tidsnøden begynt å gjøre seg gjeldende, og vi måtte kjøre rett forbi det mest lovende jerpeområdet på hele turen: Jerpåsen. Du hører bare på navnet at her er det uten tvil store mengder av den ettertraktede lille fuglen. Skogen i området virket også mer egnet for jerpe enn noe annet sted vi besøkte denne helga. Men - tradisjonen tro - ingen jerpe på årets NOF Nordland-treff heller. Godt å ha noe til gode! Vi må tilbake til Hattfjelldal, det er ikke tvil om.