Fuglekunnskap:

Utseende og låt

Storspove og småspove er ganske like av utseende. Det er helst storspove-hanner som ligner mest på småspoven. Den er mindre enn storspove-hunnen, og har kortere nebb. Et godt kjennetegn for å skille ut en småspove er den smale, lyse stripen som går på langs over issen (hodet). Denne stripen gjør at det ser ut som om den har «midtskill». Også tøyle (mørk linje fra nebb til øye) og en svak strek som går gjennom øyet gjør småspovens ansikt mer kontrastrikt enn storspovens mer «åpne» ansikt. I flukt er artene også veldig like, men hele hånden (ytterste del av vingen) til småspoven er mørk, i større kontrast mot indre del av vingen (armen). Generelt er småspoven mørkere enn storspoven på oversiden. Lydene er også forskjellige, men begge artene fremfører luftspill om våren:

Levested

Storspoven finnes i en rekke ulike naturtyper, både ulike våtmarker, heiområder og i kulturmark. Det er særlig gjennom å nyttiggjøre seg jordbrukets kulturlandskap storspoven har blitt en folkekjær art, kjent for bønder og naturinteresserte over store deler av landet. Småspoven har derimot sine hekkeplasser hovedsakelig ved høyereliggende heier og myrer, men også ved kysten, spesielt nord i landet. Enkelte steder finner du også småspoven ved dyrka mark. Begge artene finnes over store deler av landet, bare leveområdet er passende.

Trekk

Norske storspover tilbringer vinterhalvåret langs kysten av Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland, Belgia og Tyskland, altså i Europa. En hel del storspover overvintrer faktisk også i Norge, flest i nærheten av store mudderfjærer. De første trekkende storspovene ankommer Norge i mars, men hovedtrekket er i april. Småspovene er derimot en sommergjest som kommer helt fra overvintringsområdene i Vest-Afrika. Du vil derfor ikke se de første småspovene før i slutten av april i Sør-Norge, og det er først i mai den begynner å komme i større antall.

Bestand og rødlistestatus

Storspove går tilbake i antall i de fleste land. Årsakene er mange, men de største truslene er fra intensivt landbruk og tap av leveområder. I Norge er bestanden halvert etter 2000, og den er forsvunnet mange steder. De sterkeste bestandene finner vi trolig i Trøndelag og Nordland. Storspove er kategorisert som sterkt truet på rødlista. Også småspoven sliter, og den kom inn på rødlista i 2021 som nær truet. Dette tilsier at den har hatt en tilbakegang på 15–30 prosent de siste tiårene. Skal småspoven slippe å få bestanden redusert like mye som storspoven, må vi ta godt vare på myrene, samt alle stedene langs trekkrutene og overvintringsområdene der de finner mat.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Vår Fuglefauna 3-2022.