Fuglekunnskap:

Markant tilbakegang

Da Nordre Øyeren Fuglestasjon (NØF) startet sine registreringer på begynnelsen av 1970-tallet var sivspurven den klart vanligste ringmerkede arten i Nordre Øyeren. To hekkefugltakseringer i 1976 og 1981 bekreftet artens posisjon som en karakterart for området. Arten hekket tallrik (> 500 territorier) over hele det flate deltalandskapet, på strandenger, i åkerkanter og krattområder.

I en ny studie publisert i Ornis Norvegia viser vi at hekkebestanden av sivspurv har hatt en markant tilbakegang i Nordre Øyeren på nærmere 70% siden 1980-tallet. Ved å analysere data fra en ny totalopptelling av territorier som ble gjort i 2019, og data fra Artsdatabanken, fant vi at tettheten av sivspurvens territorier har gått ned i det meste av reservatet, men med noen unntak.

Endret jordbruksdrift – et landskap i endring

Jordbruksdriften i Nordre Øyeren har gjennomgått store endringer. Tradisjonelt ble engene slått og beitet, men i etterkrigsårene opphørte det meste av slåtten og engene ble enten dyrket opp eller latt ligge brakk.

I et forsøk på å holde engområdene åpne ble flere av øyene brent fram til 2006. Fra 1990-tallet har beite igjen kommet tilbake som en viktig driftsform, og i dag beites det på de fleste av øyene i reservatet.

Kan økt beitebruk forklare den lokale nedgangen?

Ved å sammenlikne tettheten av sivspurv i dag med situasjonen ved overgangen 1970/80-tallet, fant vi at lavereliggende områder som ikke er beitet ser ut til å ha beholdt en tetthet lik den som ble observert i 1976/1981.

Hvordan beiting påvirker sivspurven negativt er ikke åpenbart, men en mulig forklaring kan være at det reduserer buskvegetasjon og høyt gress som sivspurven bruker til territoriehevding og plassering av reir.

Vi mener at nedgang i sivspurvbestanden lokalt og regionalt gir grunnlag for bekymring for artens status på sikt.