BirdLife Vest-Agder

Det ble dessverre nok en dårlig sesong for sjøfuglene i Vest-Agder. Med unntak av svartbak fortsetter nedgangen for alle arter av måker. Riktignok gikk antall sildemåker på Rauna opp til samme nivå som i 2019, etter fjorårets dårlige sesong, men summen av alle de andre sildemåkekoloniene gikk nok en gang ned. Sildemåken hadde totalt sett svært dårlig ungeproduksjon i 2021, mens gråmåke og svartbak lå under middels. Fiskemåken er snart borte fra sjøfuglreservatene og satte nok en ny bunnrekord med bare 21 par, og kun en eneste fiskemåkeunge ble registrert på vingene denne sesongen. Storparten av fiskemåkene i Vest-Agder hekker imidlertid i områder som ikke er vernet, og mange i nærhet til mennesker – for eksempel på hustak og industriområder. Det antas både at næringstilgangen og beskyttelse mot predasjon er bedre her. Denne delen av bestanden virker mer stabil og produserer flygedyktige unger i varierende grad. Bortsett fra i enkelte områder har vi imidlertid heller dårlig kontroll på disse.

Hettemåke og makrellterne er for lengst utgått fra sjøfuglreservatene. Imidlertid har vi i flere sesonger nå gjennomført totaltelling av disse to artene på alle kjente hekkeplasser i Vest-Agder. Vi har derfor god kontroll på den gjenværende bestanden av disse artene som hekker utenfor verneområdene. Bestanden av begge artene har vært noenlunde stabil de siste 10-15 årene og produsert bra de fleste år. I år fikk vi imidlertid en ny stor bestandsnedgang for makrellterne og aldri har det blitt registrert færre i Vest-Agder. Til tross for dette ble produksjonen av ungfugl ganske god. Det er mye som tyder på at eksterne forhold i stor grad påvirker vår ternebestand, når en bestand som år etter år produserer bra med ungfugl ikke klarer å øke bestanden - men tvert om går tilbake.

Tyvjoen er helt på randen av utryddelse i Vest-Agder, det ser ut til at det nå kun er et eneste gjenværende hekkepar. For fjerde år på rad ble det ingen produksjon av flygedyktige tyvjounger.

Det mest positive en kan trekke frem er, i år som i fjor, begge artene av skarv: Storskarv (sørlig underart, som også kalles mellomskarv) og toppskarv. Begge disse øker både i totalbestand og utbredelse. De to største mellomskarvkoloniene har imidlertid sluttet å vokse, trolig som en følge av tilpasning til næringsgrunnlaget i nærområdene til koloniene. Dessverre ble en av de fire koloniene av mellomskarv fullstendig rasert av mennesker denne sesongen. Dette var på Indre Grønningen (ikke vernet) i Kristiansand, hvor samtlige reir på ødelagt midt i klekkingen. Toppskarven økte fra tre til fire kjente hekkeplasser (tre i sjøfuglreservatene), men den kolonien som ikke er vernet (Revøy i Farsund) ble dessverre fullstendig ødelagt av mink.

Grågåsa har en høy bestand, og for sjøfuglreservatene isolert sett ser vi nå at bestanden er i ferd med å stabilisere seg, etter 40 år med vekst. Totalt sett er imidlertid bestanden fremdeles i vekst og hekkeområdene utvides stadig, også innover i landet. Hvitkinngåsa er på full fart inn fra øst og befester sitt fotfeste i de østlige delene av fylket. Gravanda har stabil bestand Vest-Agder sett under ett, og den lille delen av bestanden som hekker i sjøfuglreservatene er også stabil.  Ærfuglen sliter mer og særlig gjelder dette i kolonien på Rauna, som tradisjonelt har hatt over halvparten av bestanden i sjøfuglreservatene. Det er imidlertid ikke gjennomført reirtellinger av ærfugl på Rauna de siste fem årene.

Antall observasjoner av teist i hekkesesongen har i de senere år økt i Vest-Agder, noe som må sees i sammenheng med stor økning i Danmark (Kattegat) og på enkelte lokaliteter på Østlandet. Selv om konkrete hekkefunn mangler fra Vest-Agder, så observeres det flere steder voksne teist gjennom hele sesongen og enkelte steder også ungfugl på sjøen fra midten av juli. Bestanden er imidlertid fortsatt svært liten og det er usikkert hvor mange som er reelle hekkefugler og hvor mange som er omstreifende individer.

Som vanlig er det antatt at næringsmangel (riktig føde til riktig tid) er den viktigste enkeltårsaken til at det går så dårlig med Vest-Agders sjøfugler. Av mer lokale trusler i sjøfuglreservatene så er det to problemer som er gjennomgående fra år til år:

-Ilandstigningsforbudet opphører altfor tidlig (15. juli). Folk som går på land etter denne dato tror at det er uproblematisk og klarer ofte ikke å se at de skremmer store mengder ikke flyvedyktige unger ut av sine territorier og ut på sjøen, hvor de er mer utsatt for predasjon og kan få problemer med å finne tilbake til sine foreldre. På grunn av mye fint vær i juli var dette ekstra problematisk i år.

-Overbeiting av får er fremdeles problematisk i flere reservater. Det er fravær av tett og høy vegetasjon (fungerer som skjulested for egg og unger) som er problematisk, ikke direkte tråkkskader fra beitedyrene. Det er nå imidlertid tent et håp om en løsning på dette problemet i det suverent viktigste sjøfuglreservatet på Rauna.

Det ble registrert minkpredasjon i en sildemåkekoloni i 2021, ellers har vi ikke registrert mink eller minkskader i de andre reservatene denne sesongen. Det betyr ikke at minken ikke forekommer i enkelte reservater, men noe stort problem har det tilsynelatende ikke vært. Annerledes er det i en del ikke vernede sjøfuglkolonier (spesielt i kolonier av makrellterne og fiskemåke), hvor minkpredasjon fremdeles er svært problematisk.

Her kan du lese hele rapporten fra sjøfuglreservatene i Vest-Agder i 2021, inkludert en oversikt over totalbestanden av hettemåke og makrellterne i hele fylket.

Her kan du lese feltrapporten fra SEAPOP arbeidet på Rauna i 2021.