Fuglekunnskap:

I 2007 ble en lappspove verdenskjent da den foretok en reise fra Alaska til New Zealand uten stopp. Ni dager tok turen, og fuglen gjennomgikk en omfattende slankekur på reisen: Når den ankom New Zealand hadde den tapt nesten halve kroppsvekten! En slik bragd kan kanskje sammenlignes med en løpetur i raskt tempo uten mat og vann i en uke i strekk. De 11 000 kilometerene utgjør verdens lengste kjente «non-stop»-trekk for en landfugl.

Vadefugler trekker ofte langt gjennom året: over land, kyster og åpne havområder. Ugunstig vær for trekk i form av regn og uvær kan presse tusenvis av fugler ned for «nødlanding». Fuglene har også foretrukne fjære- og våtmarksområder de foretrekker å stanse ved for å sikre nødvendig påfyll av næring. Slik benytter de seg av et nettverk av våtmarker. Vår verdensrekordholder fra Alaska hadde sitt favorittsted i Australia som endelig mål, der det ennå finnes store mudderflater bugnende med mat.

Kunnskapsmangel om lappspove

Kunnskapen vår om lappspoven er mangelfull. Vi vet at den overvintrende bestanden i Europa teller 120 000 individer, men BirdLife International anslår den europeiske hekkebestanden til bare 2 800-14 800 individer (inkludert hekkefugler i Nordvest-Russland). Det vil si at det er mer enn 100 000 individer av de europeiske overvintrerne som enten hekker utenfor Europa, eller som har ukjente hekkeområder i Nord-Europa. Det er Norge og Russland som har de største bestandene.

Lappspover fra Porsanger

Hekkebestanden av lappspove i Norge antas å være innenfor intervallet 1 750-2 500 par, med flest hekkepar i Troms og Finnmark (Shimmings og Øien 2015). Et ganske stort antall lappspover raster ved Porsangerfjorden i Finnmark, og NOF har benyttet anledningen til å gjøre undersøkelser knyttet til disse lappspovenes hekkeområder og trekkruter. Opptil 4000 lappspover er sett samlet i indre deler av Porsangerfjorden.

Første gang en lappspove fikk påsatt satellittsender i Porsanger var i 2008, og til nå har 11 lappspover blitt instrumentert med slike sendere. I tillegg til 27 individer som kun er ringmerket, har 53 individer fått fargeringer med kode. Gjennom å følge reisene til disse lappspovene, utpeker det seg et klart bilde av hvor viktige norske og utenlandske våtmarker er for vadefuglene. Våtmarkene gir hekkeplasser og områder for næringssøk under trekk og overvintring. Satellittdataene bekreftet også at mange av fuglene som raster langs kysten av Porsangerfjorden hekker på myrer på Finnmarksvidda, og dermed er norske hekkefugler.

Et særlig kjent overvintringsområde for vadefugler er Vadehavet, et enormt gruntvannsområde sør i Nordsjøen, mellom De brisiske øyer og det nederlandske, tyske og danske fastlandet. Vadehavet utgjør 60 % av de samlede tidevannsområdene i Europa og Nord-Afrika, og regnes blant verdens 10 viktigste våtmarker. Her raster tidvis enorme mengder fugler, opptil 6 millioner individer. Flere av lappspovene som har blitt merket i Finnmark har havnet her. Det er sannsynlig at de norske lappspovene oftest gjennomfører en full myting av vingefjær i Vadehavet sensommers og tidlig høst. I denne perioden er lappspovene mindre flygedyktige og forflytter seg minimalt. Senhøstes trekker mange vestover, og Irland utpeker seg som et viktig land for norske overvintrende lappspover. En fugl dro dessuten til Nord-Spania i 2017.

Dersom du vil lese mer finner du du mer informasjon i NOF-notatet «Kartlegging av lappspovens trekk og hekkeområder i 2015» (Øien og Aarvak 2017). Du finner hele notatet vedlagt under. Nye funn sammenfattes årlig i egne NOF-notater, og undersøkelsene vil fortsette også i årene fremover.

Referanser:

Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.

Øien, I.J. & Aarvak, T. 2017. Kartlegging av lappspovens trekk og hekkeområder i 2015. NOF-notat 2017-5. 15 s.