BirdLife Aust-Agder

Tåka lå som et ujevnt teppe over både Arendal og Grimstad denne februar-søndagen, og deltakerne kunne melde om både mer og mindre tåke der de kom fra. Den blå himmelen som etterhvert åpenbarte seg over de først ankomne, ga likevel håp om å se en og annen fugl, og ikke bare høre de få som ga lyd fra seg, nemlig kjøttmeisen og blåmeisen. Terje Moen som var først på plass kunne melde om at sikten allerede hadde økt fra til til tjue meter!

Turleder Glenn svendsen og resten av følget stilte seg opp på brygga der vi vanligvis har utsikt over hele Sømskilen og den tidligere Øyestad-skjærgården. Fire knoppsvanener sjekket hva folka holdt på med. En storskarvsilhuett gled ut av tåka, forsvant i havet og kom til syne igjen med jevne mellomrom. Seks silender og endel kvinender hold oss også med selskap. Og så var det støtt og stadig konsert fra tre grågjess som fløy støyende over turfølget. På terneholmen, som omsider steg ut av tåka, ble det observert en fugl i toppen av småtrærne. Håpet om varsleren som hadde holdt seg i området brast fort da finkenebbet og den gule vingestripa ble synlig. Det var grønnfinken.

Brattholmen, Jerken og de andre holmene ble også mer eller mindre synlige etterhvert, og konturene ble saumfart med kikkert og teleskop, men uten hell. De holdt på hemmelighetene sine denne trollske tåkedagen. I motsetning til fuglekikkerne: de hadde vondt for å ikke dele sine siste opplevelser. Vi fikk derfor se bildene Terje Moen hadde tatt av hubroen som Rune Skåland hadde i forvaring, og for et mektig syn - selv på en liten telefonskjerm! Han fortalte at den sannsynligvis ville bli sluppet ut i løpet av dagen, for nå var den full av både liv og lyd! En annen ugle, en kattugle, ble det også fortalt om, for den var det mange som hadde observert på veien ut. Og sånn fortsatte praten mens vi gikk ut for å sjekke sikten over havet.

Fra den flotte rasteplassen var utsikten om mulig enda vakrere, med holmer og skjær som svevende på skyer. En ensom ærfugl greide ikke hindre at benkene ble tatt i bruk av mange av oss, for kaffien lokket også. En av turdeltakerne hadde til og med kake til oss alle! Seks stillitser kom flygende over furutoppene og livet opp dagen. Så kom det en melding fra Kjell Klungland om to viper på Vessøy-jordene, og det ble enda mer liv i troppen, for nå begynte tåka så sige på igjen, og mange hadde lyst på vipene! Tåka måtte rett og slett ha vært for tjukk til at vi kunne se dem da vi kjørte forbi på vei ut. Vi takket for oss og dro avgårde.

Arnfinn Heldal, Tor Magne Stalleland og undertegnede var vel de eneste som ikke hadde sett kattugla tidligere på dagen, så vi hadde fått instruksjoner og fant den som anvist i et bøkeholt. Mens vi beundret ugleskalpen, som var det eneste som var synlig av den vakre skapningen, fikk vi høre av Terje Moen at vipene var fløyet før noen andre hadde sett dem, så det var ingen grunn til å haste. Og haste var det vel ingen som hadde tenkt å gjøre denne vakre dagen. Ja, kanskje de som ville rekke skiskytinga på TV. Det var visst håp om nok et gull. Resten dro videre på jakt etter nye arter for året - og hva de fant får du sikkert høre på neste foreningstur!